Annonse

Annonse

04:37 - 18. oktober 2013

Yes, they can!

SKILSMISSEKULTUREN

Sissel Gran tok i sitt essay her i Morgenbladet 20. september til orde for et høyere antall obligatoriske par- og familieterapitimer ved skilsmisse der det er barn involvert. Familieterapeut Tone Grøver stiller seg på sin side i forrige ukes utgave kritisk til dette forslaget, en posisjon hun funderer i en oppfatning av at obligatorisk, eller tvungen terapi, umuliggjør et nødvendig tillitsforhold mellom terapeut og klient. Dette synes jeg vitner om lav tiltro til våre terapeuter og en snever oppfatning av hva terapi er.

Én ting har Grøver imidlertid rett i, nemlig at tillit er grunnleggende og helt nødvendig i det terapeutiske rom. Tillit bidrar til å styrke alliansen mellom terapeut og klient, en allianse man takket være et massivt forskningsvolum vet er en avgjørende faktor for utbyttet av terapi. I tillegg til tillit er åpenhet, empati og aksept viktige ingredienser i denne alliansen. Det er disse Grøver mener trues av pålagt terapi, forstår jeg henne rett, da dette etter hennes syn nødvendigvis vil innebære at moralisering og dom vil innta terapeutens kontor.

Og det er her jeg tror hun bommer litt. For det å starte et terapiforløp er aldri en helt enkel prosess, uavhengig av om terapien er pålagt eller frivillig. Ofte er ser man sterk ambivalens hos klienten, også i tilfeller der de selv har ønsket hjelp. Videre vil man som terapeut svært ofte oppleve å møte personer som har utført handlinger sterkt avvikende fra egen moral og etikk. Foreldre som mishandler barn eller ektefelle, drapsmenn og voldtektsmenn er eksempler på mennesker man kan finne det utfordrende å møte med empati og aksept. Dette er også mennesker som ofte rådes til eller idømmes terapi. Jeg skriver på ingen måte dette for å sammenligne foreldre som tar ut skilsmisse med forbrytere, men for å illustrere at man som terapeut ofte vil stå i en posisjon der man forventes å akseptere, respektere og hjelpe mennesker hvis handlinger man ikke nødvendigvis godtar, og som ikke har et entydig uttalt ønske om hjelp. Jeg kan også legge til at foreldre som ønsker å ta ut skilsmisse, knapt er de mest utfordrende klientene å ha empati med blant de man potensielt kan møte som terapeut på et familievernkontor.  

Grøver spør om det foregår en skjult dommervirksomhet i terapeutens hode. Dette er noe en klient i møte med en terapeut alltid vil kunne bekymre seg for, enten bekymringen skyldes at man innrømmer å ha mishandlet barnet sitt, eller at man ikke har giddet å lage seg skikkelig middag den siste uken. Slike bekymringer har vi alle når vi åpner oss for et annet menneske. Det som er så fint, er at man som terapeut skal møte alle sine klienter med empati, aksept og respekt, uansett hvem klienten er og hva som er grunnen til at han eller hun er der. Dette kan være utfordrende, men det er også en del av oppgaven. En oppgave jeg har sterk tiltro til at terapeutene på familievernkontorene våre er i stand til å utføre. Jeg vil gå så langt som til å si at dersom man ikke har tro på at terapeuter er i stand til å innta denne ikkedømmende holdningen, kan en avlyse alt som heter terapi.

Denne holdningen er altså nødvendig, men ikke tilstrekkelig. I tillegg kreves tid til å bygge tilliten sterk nok, til å vekke nysgjerrighet og motivasjon og til å installere håp om at det fortsatt kan finnes noe langt nede i et dødt kjærlighetsforhold som er verdt å redde. Noe paret på egenhånd ikke har klart å se, gjennom skogen av fastlåste atferds- og kommunikasjonsmønstre. Det er dette, ikke dom og moralisering, en tredjepart kan hjelpe med. Kanskje er det ingenting av kjærligheten igjen, noe som sikkert ofte er tilfellet. Men for andre kan kanskje fire eller fem terapitimer være nok til å oppdage at man likevel ønsker å sette i gang en redningsaksjon. Ved brann går redningsmannskaper inn så lenge det er selv den minste sjanse for at det fortsatt finnes liv inne bygningen. Tør vi ta sjansen på å la være?

 

Hedda Søgnen
Psykologistudent

Annonse

Mer fra Debatt