Annonse
04:53 - 15. februar 2013

Vekst og humanisme

Annonse
«Hva er inhumant ved å ville unngå Malthus’ verste fremtidsscenarier?»

KLIMA

Reaksjonene på Jørgen Randers’ utspill handler på overflaten om å ta avstand fra hans politiske konklusjoner. Men flere av kritikerne dokumenterer et gapende kunnskapshull om Randers’ faktiske premisser. 40 år etter den første «Grenser for vekst»-rapporten får man fremdeles høre at en befolkning uten vekst mangler enhver økonomisk realisme. Problemet er bare at business as usual mangler enhver fysisk, matematisk, økologisk, geografisk, demografisk og klimatisk realisme. Det er muligens ikke økonomisk lønnsomt å rette seg etter naturlover, men hvor lenge skal vi late som om vi kan ignorere dem?

Det er jo ikke slik, som Sigve Tjøtta og Morten Jødal insinuerer (Morgenbladet, 1. og 8. februar), at advarslene baseres på noen tall som mates inn i en datamaskin. Det er snakk om helt basale kjensgjerninger: Vekst er eksponentiell. Bak en konstant vekstrate skjuler det seg altså matematisk sett en økning hvis hastighet også øker over tid.

Tjøtta og Jødal bruker mye av sin spalteplass på menneskers innovasjonsevne. Men ærlig talt: Ingen har betvilt vår arts kreativitet! Problemet er at utnyttelsen av ressurser også må øke minst eksponentielt hvis den skal kunne holde tritt med en økende befolkning, og det er en fysisk umulighet. Så enkelt er det.

Den første som påpekte det, var Malthus. Hans løsning var å la de fattige sulte. Men det var fordi prevensjon var uakseptabelt på Malthus’ tid, og fordi han ville unngå verre katastrofer: epidemier, og kriger om knappe ressurser. Som Jødal påpeker, har vi så langt sluppet kollaps. Klodens bæreevne har heldigvis vært større enn «Grenser for vekst» antok for 40 år siden. Jødal gjør bare feilen å overføre dette til fremtiden. At uendret vekst vil medføre katastrofer, er det ingen som helst tvil om. Spørsmålet er bare når – om 50, 100, 200 år?

Selvfølgelig kan man overlate de nødvendige endringene til våre etterkommere. Men de vil måtte løse et større problem med mindre ressurser. Sigve Tjøtta presterer å antyde at ønsket om å begrense befolkningsveksten er inhumant. Hva er inhumant ved å ville unngå Malthus’ verste fremtidsscenarier? Man unngår dem ikke ved å henge ut Malthus for hans 1700-talls-moral, men ved å ta inn over seg at han på det faktiske plan har beskrevet en fysisk nødvendighet.

Løsningen handler delvis om lavere forbruk og bedre fordeling. Her kommer vår kreativitet godt med. Men den må også handle om at færre barn blir satt til verden. Dette målet kan nås på mange måter, og å insinuere at tvangsaborter er den eneste, er uredelig. Antagelig er mye oppnådd med et holdningsskifte. Økonomer og politikere omtaler fremdeles befolkningsvekst som et gode, og store barnekull brukes som sosialt statussymbol. Et første skritt er å motarbeide dette fokuset. Det handler jo ikke om at de barna som faktisk blir satt til verden, skal mottas med mindre kjærlighet. Tvert imot, det handler om å ta disse barnas fremtid på alvor.

Hanno Sandvik
Forsker, Institutt for biologi, NTNU

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.