Annonse
03:26 - 16. august 2013

Våkne opp fra diagnosen!

Annonse

PSYKIATRI
I forrige ukes Morgenbladet imøtegår professor Sigmund Karterud vår påpekning av uheldige og utilsiktede konsekvenser av psykiatriens diagnosesystemer. «Man kan like det eller mislike det, men et diagnosesystem for mentale lidelser må man faktisk ha», argumenterer han. Vi er ikke uenige i behovet for diagnosesystemer, spørsmålet er imidlertid hva slags diagnosesystem vi skal ha. Dette spørsmålet stilles også av sterke krefter internasjonalt som etterlyser en alternativ tilnærming for å kategorisere psykiske lidelser.
    Karterud minner om at et diagnosesystem ikke legger føringer for behandling, «DSM-5 er jo ingen behandlingsmanual», sier han. Så enkelt er det dessverre ikke. Både i psykiatrien og somatikken er diagnosenes primære funksjon nettopp å gi føringer for hva slags behandling som skal gis. Diagnosesystemer handler ikke bare om å sette en diagnose, men berører hele måten vi tenker rundt pasienten på og hvordan vi setter dette ut i praksis i møte med pasientene. Ansikt til ansikt eller på system-, institusjons- og samfunnsnivå.
    Et vesentlig problem med de nåværende diagnosemanualene, DSM-5 og ICD-10, er at de virker sterkt begrensende i å tenke psykologisk og helhetlig. Observerbare diagnosekriterier og punktvise sjekklister er forlokkende konkrete, men ofte sier de ikke så mye mer. Vi er pålagt av det offentlige å benytte ICD-10 i Norge, en psykiatrisk diagnose utløser behandlingsrettigheter. De ulike faggruppene med behandleransvar i dagens psykiske helsevern besitter solid kompetanse i kartlegging av symptomer. Men hvordan omsettes symptomforståelsen i praksis? Det som trengs for å kunne gi god behandling er evnen til å analysere symptomene meningsfullt og sette alle bitene sammen til et forståelig hele. Kriterier som i hovedsak er basert på ytre observerbare kjennetegn gir liten hjelp når det kommer til psykoterapeutisk behandlingsutforming. Tendensen vi ser er at psykoterapi erstattes av et jag etter nitidige og tidkrevende utredninger. Som om funnet av den riktig utredede og «objektive» DSM-5- eller ICD-10-diagnosen skulle kunne hele den lidendes problemer eller smerte. Og slik er det jo ikke.
    Vi ønsker verken den biologiske eller deskriptive psykiatrien til livs, begge deler har sin berettigelse. Poenget er at en klinisk praksis med hovedvekt på ytre symptom-beskrivelser og et biomedisinsk grunnsyn, kombinert med helsemyndighetenes vekt på standardisering, effektivisering og teknisk-instrumentell ingeniørmentalitet, gjør faget vårt fattigere. Symptom- og sykdomsspråket kan hjelpe oss et stykke på vei, men det er langt fra nok. Det må være noe annet i tillegg som styrer våre blikk. Dagens psykiatri preges av en mangel på kunnskap om symptomenes og terapirelasjonens meningsdimensjon. Etter å ha jobbet flere steder innenfor det psykiske hjelpeapparatet de siste årene, er inntrykket vårt at dette nedprioriteres i fagutviklingen av de ansatte. Og den skadelidende er pasienten.

Kristin Mack-Borander
Psykiater
Henrik Kamphus
Psykolog

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt