KLIMA
Jordens ressurser er begrenset, jorda er ikke et grenseløst system. Norsk levestandard og «business as usual» spiser mer av de fornybare ressursene enn hva jorda makter å reprodusere (>1.5 jordkloder per i dag, State of the world, 2012), i tillegg kommer forbruket av ikke-fornybare ressurser, som olje og gass, som vi utnytter i et tempo så høyt som kravet om lønnsomhet tillater. Norske CO2 utslippet pr capita er blant de høyeste i verden (BP statistics, 2013).
En ligning som illustrerer denne ubalansen mellom menneskelig forbruk og jordas kapasitet, kan se slik ut: P x K = 1.5, der P er populasjon, K er kultur og 1.5 tilsvarer mengden jordkloder vi forbruker per i dag. Denne må ned til minst 1.0 for at jorda skal være bærekraftig på sikt – der er jeg og Randers enig. I følge denne meget forenkla modellen er det to grep som kan få oss ut av knipa: For det første endringer i P, som vil si befolkningsreduksjon; og/eller endring av K, det vil si forbruk og livsstil. Randers argumenterer for at endringer må skje i P og konkluderer med at ettbarns-restriksjon er nødvendig for familier i Norge, og opphøyer ettbarns-familien som moralsk høyverdig (Morgenbladet, 1. mars). Dette har skapt rabalder i Morgenbladet. Trolig fordi hans argument står og faller på at K er gitt, «fixed», eller at norsk forbruk og livsstil er statisk. Noe det heldigvis ikke er.
Det er ikke merkelig at Randers mottar lite støtte for sitt argument. For å løse knipa har han rett i at verdenspopulasjonen på sikt må reduseres. Vi kan jo fortsette det gode arbeidet med å sikre kvinner i u-land tilgang på prevensjon slik at uønsket graviditet reduseres. Men vi kan også gjøre noe med K, som Randers velger å overse eller ta for gitt. Mange mener med god grunn at det er ved K slaget må stå. Forbruket til én gjennomsnittlig amerikaner er på 88kg per dag, 43 kg per dag for europeeren og 10kg per dag for afrikaneren (State of the world, 2010). En reduksjon i livsstilen til de to førstnevnte betyr at et sted mellom to til ti flere mennesker kan få sine behov tilfredsstilt. Hvilken familie er ikke villig til å ofre litt av sin negative frihet for sitt barn (for sin positive frihet)?
Det er stor enighet om at det som må skje i K er at Norge må bevege seg bort fra å styre landet etter mål om kvantitativ vekst (levestandard) til i stedet å styre etter reell behovstilfredstillelse, eller fra BNP til Trivsel (Well being) (Næss, 1999). En nærliggende konsekvens av en slik verdiutvidelse er ønsket om å bruke mer tid på familie, mer tid til barn, ja kanskje mange barn om man vil, venner, hobbyer, natur, osv. i stedet for å svi av tiden på å tjene penger, i alle fall for pengenes egen skyld.
Thomas Johansen
Seniorforsker (PhD)