Annonse

Annonse

14:17 - 05. juni 2013

Unyansert om mindfulness, indvid og samfunn

«Det går an å ha et annet politisk syn enn Madsen og like fullt være politisk bevisst.»

MINDFULNESS

Ole Jacob Madsen kritiserer i Morgenbladet 24. Og 31. Mai anvendelse av mindfulness, og synes å legge til grunn at positiv endring på individnivå står i motsetning til å endre sider ved samfunnet som genererer lidelse.

Om mindfulness betraktes som en løsning på forhold som har systemiske årsaker er dette selvsagt problematisk, for eksempel å innføres mindfulness i skolen i stedet for å fokusere på systemiske faktorer som skaper stress for elever.

Om mindfulness dreide seg om å trene evne til å passivt godta tingenes tilstand er det vanskelig å være uenig med Madsen i at mindfulness og politisk resignasjon går hånd i hånd. Aksept er imidlertid ikke synonymt med passivitet. Mindfulness innebærer å bli mer oppmerksom og til stede, slik livet utspiller seg her og nå – inklusive den aktuelle sosiopolitiske virkeligheten. Det innebærer å kunne forholde seg til hva som opprettholder vansker heller enn å vike unna.

Slike egenskaper kjennetegner også en god politisk aktør. Profilerte mindfulness-utøvere som Dalai Lama og Thick Nath Hanh er svært engasjerte i samfunnsmessige spørsmål.

Det å reaktivt agere på angst og frustrasjon har oss bekjent aldri ført til konstruktiv politisk endring.  Noe av det som etter vårt syn opprettholder lidelsesgenererende og ikke bærekraftige trekk ved dagens samfunn er en materialistisk forbrukerkultur.

Mindfulness utgjør en mulig motvekt mot dette. Mindfulness som livsfilosofi innebærer å se enkeltindivid i kontekst av sine relasjoner, både til samfunn og natur. Grådighet betraktes som bidragsyter til uhelse, opplevelse av fellesskap, vennlighet og solidaritet som helsebringende. Der Madsen ser en motsetning, er individ og samfunn i dette perspektivet to sider av samme sak. Det går an å ha et annet politisk syn enn Madsen og like fullt være politisk bevisst.

Når mindfulness blir fremstilt som politisk passiviserende fordi det er virksomt er Madsen på et uheldig spor. Det er ingen motsetning mellom klok politisk aktivisme og psykisk helse. Vi ser verdien av praksiser som styrker individers opplevelse av mening og livsglede, også i et samfunn hvor en del forhold generer lidelse. Fokus på enkeltindivid har også politisk verdi: Individualterapi er sjelden vare i totalitære regimer.  

Madsen hevder at skillet mellom vitenskapelig velfundert og useriøs bruk av mindfulness er uinteressant. Det er det ikke. Å utøve vitenskap på en god måte innebærer å kunne reflektere over kontekst. Om en setter skolebarn til å meditere i stedet for å endre på strukturer som gir stress, har dette også vitenskapelige motargument.

Ukritisk og ateoretisk å anvende mindfulness på alle tenkelige problem er både vitenskapelig og politisk betenkelig. Det er uheldig at en forsker bagatelliserer betydningen av empirisk evidens slik Madsen gjør. Om det er «lett å bli lurt av forskning», er ikke ideologiske funderte motsetninger mellom individ og samfunn noe godt alternativ.

 

Per Einar Binder
Professor ved Universitetet i Bergen og Bergljot Gjelsvik, forsker ved Oxford University

 

Presisering: I intervjuet med Ole Jacob Madsen 24. mai skulle følgende sitat blitt korrigert etter sitatsjekk: «-Jeg har ikke noe empirisk grunnlag for å hevde det. Men det er lett å bli lurt av forskning.» Madsens svar, etter sitatsjekk var dette: «Jeg har kun studert dette som en diskurs, jeg har ikke noen empiriske studier på individnivå å vise til. Men jeg har sett forskning som viser paradokset.»

Annonse

Mer fra Debatt