04:51 - 07. juni 2013

UDelukker ingen

«Ønsker Sjursen at UD igjen skal lukke seg inne bak dørene på Victoria Terrasse?»

REFLEKSJONSPROSJEKTET

Under tittelen «Refleksjon i UDs favntak» tar Helene Sjursen for seg Utenriksdepartementets Refleksprosjekt i forrige nummer av Morgenbladet. Hun er skeptisk til at UD vil diskutere utenrikspolitikk ute i det norske samfunnet. Hennes viktigste argument er at staten ikke skal lede eller ha regien i «den store debatten om norsk utenrikspolitikk».

Hva er det Sjursen egentlig ønsker? At UD igjen skal lukke seg inne bak dørene på Victoria Terrasse?

Jeg er selvsagt enig i at staten ikke skal lede den offentlige debatten i Norge. Refleks har ikke utgitt seg for å være en nøytral, uavhengig debattarena. Snarere tvert imot, vi har vært klare på at Refleks er et prosjekt i regi av UD. Vi ville stimulere til ordskifte om og gjennomtenkning av om norsk utenrikspolitikk rett og slett fordi Utenriksdepartementet har nytte av det, det norske samfunnet kan ha nytte av det og fordi debatt er bra.

Kanskje hadde det vært mer grunn til bekymring hvis all diskusjon om norsk utenrikspolitikk hadde skjedd i regi av prosjekter som Refleks. Slik er det heldigvis ikke. Medier, forskere, studenter og elever, frivillige organisasjoner og svært mange andre diskuterer og tenker rundt utenrikspolitiske spørsmål. Jeg skulle gjerne sett og hørt enda mer av nettopp dette.

Sjursen er kritisk til UDs bruk av interessebegrepet i utenrikspolitikken, og hevder at interesser og idealer er blitt «sauset sammen i ett og samme begrep». Her er det viktig ikke å rette baker for smed, for Refleks­prosjektet kan ikke ta skylden for alt Sjursen mener er galt med norsk utenrikspolitikk.

Men vi har ønsket både mer bruk av og mer diskusjon og debatt om interessebegrepet. Vi har forsøkt å utfordre det tidligere skillet mellom egeninteresser og altruisme. Jeg mener for eksempel at vi har en sterk interesse i å støtte opp om folkeretten. Det gir en mer forutsigbar og organisert verden – både for oss og for andre. Uten de rettighetene og pliktene havretten gir en kyststat som oss, hadde Norge vært et fattigere land. Samtidig kan havretten motvirke konflikter andre steder i verden. Begge deler er bra, mener jeg. Et interessebegrep som ikke innbefatter denne erkjennelsen, er etter min mening helt foreldet.

Hvilke interesser har vi egentlig i Arktisk Råd? spør Sjursen og antyder at Refleks ikke har klart å diskutere reelle avveininger og dilemmaer i utenrikspolitikken. Fint. Jeg ser gjerne at for eksempel Arena eller Nupi eller FNI organiserer et debattmøte om nettopp dette – i trygg avstand til enhver statlig regi og Refleksprosjektet.

Som et siste bevis på Refleks sin «propaganda-taktikk» trekker Sjursen frem EU, som er «elefanten i rommet» i boken Norge og det nye verdenskartet. Men boken skal først og fremst stimulere til debatt (det gjør den jo nå). Det er ikke en ambisjon å dekke alle felt av norsk utenrikspolitikk. Boken omhandler for eksempel ikke det norske fredsdiplomatiet eller norsk menneskerettighetspolitikk.

UD inviterte ganske enkelt en rekke utenrikspolitiske fagmiljøer til å skrive om det de syntes var viktigst for Norge i de pågående maktforskyvningene i verden. Ingen foreslo å skrive om EU. Heller ikke Arena og Sjursen. Derimot er det ikke noe utenrikspolitisk tema som har vært hyppigere diskutert i Stortinget og i offentligheten det siste året enn nettopp EU og EØS. Så det står ikke nødvendigvis på politikerne denne gangen. Men også her vil jeg ønske mer debatt utenfor Stortinget varmt velkommen. Ikke minst vil jeg tro at Sjursens eget (statlig finansierte) Senter for Europaforskning vil egne seg godt til det.

  Etter rundt hundre møter og konferanser landet rundt, én stortingsmelding, to bøker og en rekke andre publikasjoner er Refleksprosjektet nå avsluttet. Jeg er ikke det minste bekymret for den norske offentlighetens evne til å stille kritiske og aktuelle spørsmål om norsk utenrikspolitikk. Men jeg er stolt over det UD har fått til gjennom dette prosjektet, og jeg tror at Refleks som metode er kommet for å bli. Å ta alle diskusjoner på lukkede møterom på Victoria Terrasse er ikke lenger et alternativ i norsk utenrikspolitikk. Heldigvis.

 

Espen Barth Eide
Utenriksminister

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.