Annonse

Annonse

04:20 - 18. oktober 2013

Trygge oppvekstrammer og livskvalitet for liten og stor

«Jeg valgte samlivsbrudd fordi det var best.»

SKILSMISSEKULTUREN

Skilsmissen må ikke sykmeldes igjen. Foreldre må bevisstgjøres. Et samlivsbrudd kan være virkemiddel til å gi barn tryggest mulig rammer. Og så kan det være ubestridt fakta at årsakene til et samlivsbrudd må håndteres av bevisste foreldre og fagpersoner.

Samlivsbrudd er faktisk lov. Denne tanken er ferdigtenkt, klar for papiret. Argumentene er mange, situasjonen tanken dukket opp i har bygget seg opp over tid, tanken er en konsekvens av lang tids refleksjon over temaene utvikling, oppdragelse, samarbeid, samlivsbrudd, sosial stigma og spørsmål om hvilke uforutsette konsekvenser voksnes handlinger påfører barn. Disse tankene kommer av et ønske om å gi mitt eget barn best mulig omsorg, men disse tankene er også konsekvenser av å studere pedagogikk og pedagogisk psykologi på universitetsnivå. Så hvilken stemme i meg er det som snakker her? Dette er først og fremst et rop fra mammahjertet, eller kanskje det kan ses som et rop fra voksen til voksen, på grunn av mammahjertet.

Jeg har lest avisen med ekstremt engasjement og mammahjertet i halsen i det siste. Før denne debatten har jeg gjort meg tanker som: Hvordan er detegentlig å være skilsmissebarn? Jeg skulle ønske jeg hadde et kikkehull inn i magen, hodet og hjertet til mitt barn. Ikke for den sosialpornografiske effektens skyld og for å kunne poste synene etterpå, men fordi jeg har så mange spørsmål om hvordan det egentlig er å være den som hver uke må bære konsekvensene av mine valg. Jeg har jo lyst til at det skal være godt å være mitt barn. Selvfølgelig har jeg det.

Jeg tror at mitt barn har det godt. Jeg tror også at han slites mellom to hverdager, to hjem. Det oppstår til stadighet dilemmaer i hans verden, som følge av å leve med de nevnte to hjemmene.  Det er en konsekvens jeg ikke har full oversikt over, og dermed skaper den ubehag i meg. Hvor ubehagelig er den for han å leve med? Selvfølgelig har jeg lurt på om samværsordningen han lever med nå, er til beste for ham. Selvfølgelig har jeg vært forbannet på at hans medbestemmelsesrett tilsynelatende har blitt dratt for langt. Vet han dette? Har han reflektert over dette, eller har han blitt redd for å ikke være på rett sted til rett tid?  Men jeg vil mitt barns beste, og jeg vet at uten samlivsbruddet som mulighet, hadde jeg gått til grunne. Som mor og som voksent menneske. Og det uten å gjøre noe sykt eller ulovlig.

Samlivsbruddet er ikke sosialt friskmeldt. Dit er det langt igjen, har jeg tenkt. I møte med andre voksne har jeg fått høre blant annet «hvis jeg blir skilt, kommer jeg aldri til å tillate at barna mine bor halvparten av tiden hos faren. Skjer ikke.» og «Det er jo best for alle barn at alle foreldre er gift.» Til det kan jeg si; ja, da, gitt at de voksne gjennom å være gift gir barna den tryggeste oppveksten. Eller «Hvordan er det egentlig å være timeshare-mamma?» Vel. Jeg kan svare dem alle som én at jeg er på. Hundre prosent mamma døgnet rundt. Jeg valgte samlivsbrudd fordi det var best. Ikke bare for meg, også for barnet mitt. Det hadde nemlig ikke vært noe igjen av meg i dag, om ikke den muligheten fantes. Jeg har også tatt valg underveis, som jeg ikke ante noe om at jeg kom til å ta, før de ble gjennomført. Fordi barnets beste skal stå i sentrum, og ikke mine ønsker som voksen. Jeg bestemmer over barnet mitt, ja. Men det er han som må leve med konsekvensene av mine valg. Jeg kan bare håpe at jeg underveis i hans barndom klarer å gi ham nok mot. Sånn at han utvikler en sunn dømmekraft og dermed kan ta de gode valgene både underveis, nå som barn, og etterpå, som voksen.

Jeg har bestemt meg for å være et fjell. Et fjell tåler som kjent mye. Jeg skal heller ikke la mine muligheter for å være med å forme og påvirke landskapet gå fra meg. Både fordi det er min rettighet og min plikt og fordi jeg nå har et reelt rom til å benytte denne muligheten. Et rom som ikke var der, før samlivsbruddet var et faktum.

 

100% mamma 24/7

Annonse

Mer fra Debatt