04:03 - 12. april 2013

Teori og praksis – Witoszek og Adorno

Grov feil: Theodor W. Adorno og Bruno Latour er ikke brødre i ånden, slik Nina Witoszek hevder, ifølge innsenderen. Foto: NTB Scanpix

Nina Witoszek har et godt poeng når hun i sin kritikk av Bruno Latour i Morgenbladet 5. april minner om at den intellektuelle venstresidens program har vært identifisert med vitenskap mot obskurantisme. Det er betimelig å advare mot at denne arven skusles bort i «kraftløs epistemisk relativisme». Witoszek begår imidlertid en grov feil når hun sporer den oppløsningen av sannhetsbegrep og gyldighetsstandarder hun hevder Latour står for, tilbake til filosofen Theodor W. Adorno.

Witoszek tar for seg «et særlig avgjørende – og tragikomisk – antiklimaks i Europas intellektuelle historie», nemlig episoden der studenter vil organisere en sit-in på «Adornoinstituttet» (sic), bare for å oppleve at aksjonen strander som følge av at Adorno ringer politiet. Studentene, får vi vite, kunne knapt tro at den professoren som «hadde forelest om den borgerlige kulturens død», kunne forsvare den borgerlige rettsstaten. Witoszek siterer så Adorno på at han ikke har ment å sette opp «noen modell for praktisk handling» og at han «på ingen måte er redd for begrepet elfenbenstårn».

Denne «intellektuelle skandalen» får Witoszek til å trekke to konklusjoner. Den første består i at den filosofen som regnes som grunnpilaren i kritisk samfunnsvitenskap etter krigen, møter studentene med at hans teorier «ikke har noe å gjøre med verden der ute». Den andre fortjener full gjengivelse: «Adornos støtte til det intellektuelle ‘elfenbenstårnet’ er et tydelig bevis på at den eskapistiske tråden som hadde gått gjennom tysk intellektuell historie, ikke døde ut med holocaust, men ble sett på som en fruktbar og forsvarlig holdning så sent som 1968.»

For å anvende de sannhetskravene på Witoszek som hun anvender på andre: galere kan det ikke bli.

At en person av jødisk opphav og med antifascistisk profil i all sin tale og skrift, som måtte flykte fra nazistene for å unngå følgene av denne doble fiendestatusen, sidestilles med «den eskapistiske tråden» som var med å muliggjøre holocaust, er en uhyrlighet.

Hva skulle berettige Witoszeks påstand om at Adornos reaksjon var for en fallitterklæring å regne da de aktivistiske studentene, anført av Hans-Jürgen Krahl, tok seg inn i lokalene til Institut für Sozialforschung 31. januar 1969 og presenterte Adorno for en rekke politisk-faglige krav han ikke godtok? Fra en rekke kilder vet vi at Adorno ved dette tilfellet – ja i hele perioden studentaktivister med primitive Marx- og Maoslagord avbrøt hans undervisning og satte ham under et press som trolig fremskyndet hans død sommeren 1969 – gjorde alt for å motsette seg den instrumentalisering og direkte-applikasjon som ble avkrevd hans teorier. Når han gikk i rette med ‘elfenbenstårn’-anklagene som haglet mot ham, var det for å redde et autonomt, ikke-politisert rom for selvstendig stillingtaking i en situasjon der løsrevne sitater fra hans verk ble brukt for å legitimere Molotovcocktails og voldelig eskalering av det som hadde startet som berettiget samfunnskritikk.

De filosofiske aspektene ved Witoszeks stormløp står seg også dårlig. Linjen hun i sin iver etter å sverte Adorno trekker fra hans forfatterskap til «de franske intellektuelle jakobinerne» (uten navneangivelser) og dernest frem til Latours avskaffelse av ordet «natur» og oppløsning av skillet natur-kultur, er så uten belegg i Adornos verker og sentraltesen om «objektets forrang» at man spør seg hvilke av dem Witoszek kan ha lest. En linje fra tyske førtenkere til postmoderne franske konstruktivister kan snarere påtreffes hos to av dem Adorno beskjeftiget seg mest med i kritisk henseende, nemlig Nietzsche og Heidegger. Hans kritikk rettet seg mot obskurantister i både bløte og harde varianter (tenk på en boktittel som Egentlighetens sjargong) en god mannsalder før Jon Elster tok termene
i bruk.

I lys av Adornos rolle i tysk etterkrigsoffentlighet, med radioforedrag og avisartikler kretsende om temaene opplysning og ansvar, oppdragelse og dannelse «etter Auschwitz», er Witoszeks merkelapper – mandarinmentalitet og eskapisme – rene konstruksjoner.

Arne Johan Vetlesen
Professor i filosofi, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.