Debatt

Surrogatiindustriens glemte ofre

«Livmoren er ikke et rom du kan leie ut mens du selv drar på feire.»

SURROGATI

Mens norske surrogatiforeldre betaler opp mot en halv million kroner for et surogatibarn, sitter de fattige surrogatmødrene igjen med bare 10 000–40 000 kroner. Surrogati-industrien er en voksende internasjonal bransje med en årlig omsetning på rundt 500 millioner dollar.

«Surrogati oppstår fordi to mennesker anser at de begge tjener på handelen», skriver Aksel Braanen Sterri og Per Anders Langerød i Morgenbladet 18. januar. Innlegget er blottet for maktanalyse og innsikt i hva et svangerskap faktisk innebærer. På tross av industriens grove utnyttelse av fattige kvinner i Sør har debatten i Norge hovedsakelig dreid seg om hvite, rike menneskers rett til barn. Nå er det på høy tid at dreier seg om den svake part – surrogatimødrene.

Surrogati-industrien startet i USA på 1970-tallet. I dag har den ekspandert globalt og er en raskt voksende næring blant annet i USA, Ukraina og India. De fleste surrogati-foreldrene er heteroseksuelle par mellom 35 og 45 år med høy utdannelse. Surrogatmødrene på den andre siden er fattige kvinner som setter liv og helse på spill for at andre skal få barn. På tross av påstander om økonomisk lønnsomhet for surrogatimødrene er summen de sitter igjen med liten. Mange får helseproblemer etter svangerskapet som de ofte ikke får tilstrekkelig medisinsk hjelp for. Bare for et lite fåtall fører surrogatisvangerskapet til varig endring av egen økonomisk situasjon.

I argumentet for legalisering av surrogati teoretiserer Langerød og Sterri seg helt bort fra hva et svangerskap faktisk innebærer. Livmoren er ikke et rom du kan leie ut mens du selv drar på feire – livmoren er en del av kvinners egen kropp. Når kvinner bærer frem et barn setter de hele kroppen til disposisjon, både fysisk og psykisk. Svangerskapet er en risikabel fase i kvinners liv, hormonforstyrrelser, bekkenløsning og muligheten for fødselskomplikasjoner med senskader som er store, særlig i fattige land. Et svangerskap kan i verste fall ende med døden for kvinnen.

Langerød og Braanen Sterri argumenterer for at også tekstilarbeidere har dårlige arbeidsbetingelser, uten at noen ønsker å forby klesindustrien av den grunn. Forskjellen er at mens det er arbeidsbetingelsene til tekstilarbeiderne det er noe galt med, og ikke arbeidet de skal gjøre, er det selve «jobben», svangerskapet, som er problematisk i surrogati-industrien. Vi kan regulere gode arbeidsforhold på en klesfabrikk, men vi kan ikke regulere bort de komplikasjoner en kvinne risikerer når hun går gjennom et svangerskap eller følelser hun får for ungen hun bærer frem.

Å sette liv og helse i fare for å tjene noen tusen kroner beskrives som et fritt valg fra Braanen Sterri og Langerød. Men hvilket valg har en fattig indisk kvinne som ikke har nok mat til å fø familien sin, og den eneste muligheten til å skaffe penger er å selge sin egen kropp? Valget hun tar handler først og fremst om manglende handlingsalternativer. Forståelsen av frihet representantene fra den sosialdemokratiske tenketanken Progressiv har, er skremmende lik høyresidens forståelse av frihet – der alle tar frie valg under de samme forutsetningene – uten en forståelse av at ulike mennesker har ulike valgmuligheter og økonomiske forutsetninger.

I 1889 streiket kvinnene på fyrstikkfabrikkene i Kristiania. Kravet var en lønn å leve av og en jobb å leve med. Hadde Langerød og Braanen Sterris innlegg blitt skrevet da, kunne man ha brukt innlegget deres til å avfeie kravene til fyrstikkarbeiderne – det var da ingen som tvang dem til å gå på jobb, og de hadde hatt det mye verre om de ikke hadde hatt en jobb! På samme måte som kvinnene på fyrstikkfabrikkene ikke ga seg, skal ikke vi tillate salg av mennesker og deres kropp.

Ingvild Reymert

Bystyrerepresentant i Oslo for SV

Mer fra Debatt