Annonse

Annonse

04:49 - 18. oktober 2013

Storpolitikk for noen, hverdag for andre

«Farsfigurene erstattes av martyrer for den palestinske saken og eldre gutter som tør kaste stein mot israelske soldater.»

MIDTØSTEN

Den nye regjeringen varsler en «balansert» Midtøsten-politikk de neste fire årene. Vår kommende statsminister vil foreløpig ikke ta stilling til om Vestbredden er okkupert område eller ei, og Frp og KrF har uttalt at de er åpne for å flytte den norske ambassaden til Jerusalem. Det betyr et enda vanskeligere liv for den fem år gamle gutten jeg kjenner i en flyktningleir ved Betlehem. Vi kan kalle ham «Najid».

Leiren ble opprettet etter den første arabisk-israelske krigen i 1948, og skulle fungere som et midlertidig tilholdssted fra krig og ødeleggelser. Alle familiene har den dag i dag en nøkkel hjemme, som et symbol på flyktningenes rett til å returnere til sine opprinnelige landsbyer en dag. Selv om håpet består, synes virkeligheten fastlåst. Fra taket har «Najid» utsikt mot en høy betongmur, militære kontrolltårn, og bak disse et stort grøntareal og en enorm bosetning, et israelsk samfunn på land okkupert i 1967.

Hver dag går han i barnehagen. Klassene er overfylte, har for få lærere, og liten tid og plass til lek og utfoldelse. «Najid» er rastløs og rampete. Han er, som de fleste av barna, født og oppvokst i flyktningleiren.

Faren hans er arbeidsledig. Det er også fedrene til de fleste andre barna. Fedrene skal fungere som sunne forbilder og forsørgere for storfamiliene. I stedet har stadig flere resignert.

Etter barnehagen sniker «Najid» seg til leirens hovedinngang, hvor ungdom og gutter helt ned i tiårsalderen samler seg. Han synes ungdommene er modige. De går til muren og kontrolltårnet, hvor de kaster eller slynger stein. Dette er deres motstandskamp. Reaksjonen er forutsigbar: Israelske soldater går inn i leiren og bruker tåregass mot ungdommene og tilfeldige hus.

«Najid» følger nysgjerrig med helt til det blir for vanskelig å se og puste. Leiren forblir under en sky av tåregass til det mørkner.

Dette er den eneste motstanden han kjenner, mot en overmakt han ser og føler til daglig, i form av soldater, murer, tåregass, stengsler og frustrerte voksne. Femåringer trenger noen å se opp til. De eneste han ser er ungdom med stein i hendene. Vil vi kalle ham terrorist om fem år, dersom han blir med de andre guttene?

Hva vil endringene i norsk Midtøsten-politikk bety for «Najid»? Én ting er å ønske en åpen og balansert holdning – det er et selvfølgelig utgangspunkt for enhver konflikt. Men palestinske områder har vært okkupert siden seksdagerskrigen i 1967. At en regjering i 2013 sliter med å komme til et felles standpunkt om områdene er okkuperte eller ei, er et stort tilbakeskritt.

Dersom vi flytter ambassaden til Jerusalem, en okkupert by kun Israel anerkjenner som sin hovedstad, støtter vi indirekte okkupasjonen.

Ifølge internasjonal lov må en okkupasjonsmakt sikre innbyggerne visse rettigheter. Disse er ikke innfridd. I tillegg bryter Israel med internasjonale menneskerettigheter av økonomisk, kulturell, sivil og politisk art gjennom sin bosettingspolitikk. Israel retter seg heller ikke etter flere resolusjoner vedtatt i FN, og fortsetter byggingen av en mur som ble dømt ulovlig i menneskerettighetsdomstolen i Haag i 2004.

Skal «Najid» måtte leve i troen om at det er slik verden er? At muren rundt leiren hans, soldatene, og alle begrensningene for han og hans familie er varige, ikke et midlertidig resultat av okkupasjon og urettferdighet?

Silje Andersen
Betlehem

Annonse

Mer fra Debatt