«Vi må evne å skille mellom pepper og muselort.»
---
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/2NOESEFGMJTPXNVBFY72HR4R5U.jpg)
Essayet «Selvdyrking er selvdyrking» i Morgenbladet 14. desember har satt sinn og grønne fingre i kok.
Følg debatten:
---
SELVDYRKING
Så lite liker Margrethe Geelmuyden vårt essay i Morgenbladet 14. desember at hun tar det som et tegn på at vi trenger færre akademikere her i landet. Mon det ikke er helt motsatt? For når man blir kritisert for at man «siterer en fransk filosof» – for øvrig én som er skolepensum i mange europeiske land (Voltaire) – ja, da tar vi det som et tegn på at vårt land lider av et underskudd på akademikere.
Geelmuyden undrer seg over hvordan vi kan lese selvdyrking av mat som et elitefenomen. Påstanden er «tatt ut av det blå», sier hun, og avslører med det at hun ikke har lest mer enn annenhver setning i vårt essay. Vår påstand er jo ikke at det utelukkende er overklassen som dyrker sin egen mat. Det gjør også afrikanske selvforsyningsbønder, finanskriserammede grekere, og norsk-pakistanske husmødre i hovedstadens parsellhager. Vi har ikke gjort noen statistisk beregning av hvordan fenomenet fordeler seg tallmessig på ulike samfunnslag, men så var dette heller ikke en forskningsrapport, men et essay – et kulturanalytisk skråblikk på en trend i tiden. Vi peker på hvordan det å iscenesette seg som et jordnært menneske gjennom selvdyrking gir en form for grønn kapital, for noen medlemmer av eliten. Hvis denne påstanden var helt uten hold, slik Geelmuyden ser ut til å mene, hvordan kan det ha seg at essayet har skapt slik oppstandelse akkurat i eliteavisen Morgenbladet?
Geelmuyden sammenfatter innholdet i vår tekst med strofen «Du dyrker, dermed er du en dritt». Denne parafrasen kjenner vi oss ikke igjen i. Vi har sagt at det er vel og bra om folk dyrker selv, men at de ikke må tro at det alene redder verden. Vi tviler spesielt på at selvdyrking er et vesentlig bidrag til å løse klimakrisen, og vi tror at når noen likevel går langt i å hevde nettopp det, så er det fordi selvdyrking også fyller andre funksjoner enn den politiske. For eksempel er det et verktøy for sosial posisjonering – for «selvdyrking» i den andre betydningen av ordet.
Geelmuyden er nok klar over at man ikke redder verden med sukkererter, men mange innlegg på Facebook og morgenbladet.no tyder på at ikke alle er like bevisste på det. Én skriver for eksempel: «Uten at politikerne evner å gi konkrete løsninger, legges mye av ansvaret for å leve bærekraftig på folket. Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre for å redde verden fra undergangen». Deretter foreslår skribenten selvdyrking som et relevant svar.
Det er nettopp dette vi opplever som bekymringsverdig; at man, av fortvilelse, erstatter politisk handling med urtedyrking i balkongkasser. Dette er å gi opp, slik Voltaires Candide ga opp. Tidvis minner det – for å forsøke med en spanjol denne gangen – om Don Quijotes selvhøytidelige, virkelighetsfjerne og fånyttes kamp mot vindmøllene.
Geelmuyden bruker store deler av sin tekst på å fortelle at det å dyrke selv er en kilde til glede i selvdyrkernes liv. Vi har vanskelig for å se at dette er en innvending mot vårt essay, all den tid vi jo anerkjenner nettopp det. Vi skriver for eksempel at «parsellhager, skolehager og såkalte geriljahager kan være viktige sosiale rom og læringsarenaer», og vi påpeker at man «med bønder i byen får en by som beboerne trives i og kan være stolte av».
I sin slørsynte lesning av vår tekst, ser Geelmuyden ut til å ha hatt vansker med å skille mellom to påstander: Den første, at det å dyrke selv ikke er en vesentlig nøkkel til vår tids store problemer. Den andre, at det å dyrke selv er en dårlig ting. Kun den første påstanden finnes i vår tekst. Vi må evne å skille mellom pepper og muselort.
Når man stripper Geelmuydens tekst for irrelevante sjangerkrav og stråmannsargumenter, står det kun en usaklig anklage tilbake: Hun skriver at vi er «tre betalte akademikere» som «har sittet sammen på Blindern og befølt hverandres motvilje mot Oslo vest». Igjen er vi forundret over at Geelmuyden tror hun har levert et svar på vår tekst. Hun har kun begått en tu quoque, eller en «du også»-innvending, hvor man istedenfor å komme med et svar på utfordringen, anklager utfordreren for å være like ille selv. (Og ja, vi er her forberedt på å møte anklager om akademikere som siterer feilslutninger på latin). Denne debatten handler ikke om forskere, men om selvdyrkere, så la oss i alle fall holde oss til tema.
Vi har ingen motvilje mot Oslo vest, mot elitene, mot filippinske praktikanter eller mot selvdyrking som sådan. Vi har bare en motvilje mot at folk gjør selvdyrking (av mat) til noe mer enn det er. Vi har forsøkt å forstå hvordan og hvorfor dette skjer. For ordens skyld er Geelmuydens anklage ikke bare usaklig, den er også uriktig: Vi er rett nok alle akademikere, men bare én av oss er betalt. Og mens én av oss riktignok bor på Jar i Bærum, bor de to siste nettopp på Oslo vest. Der dyrker også vi vår egen grøde, i balkongkasser og i hagen – i en evig kamp mot snegler og ugress. Det vi derimot ikke gjør er å forestille oss at vi med dette redder verden.
Karen Lykke Syse
Thorunn G. Endreson
Kristian Bjørkdahl
Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo