Annonse

Annonse

04:33 - 18. oktober 2013

Skilsmisser fører ikke automatisk til psykiske lidelser

Den økte tendensen til skilsmisser i samfunnet utgjør trolig ikke en stor del av svaret på hvorfor depresjon, angst eller andre psykiske problemer forekommer i ulike grupper eller i nasjoner som helhet.

Jeg er i en alder av 39 år. Jeg har diagnosen Asperger Syndrom, (regnes som en diagnose innen autismespekteret), mine biologiske foreldre skilte seg allerede da jeg var to år gammel. Jeg bodde deretter sammen med min fraskilte mor til jeg var ni, og etter det ble jeg plassert i et fosterhjem med to fosterforeldre og flere andre fostersøsken.

Dette kommer i tillegg til at jeg fikk nye mennesker å forholde meg til etter at begge mine biologiske foreldre valgte å gifte seg på nytt med ganske kort tids mellomrom da jeg var kommet opp i tenårene. Min fars nye kone og min mors nye ektemann hadde dessuten et barn hver fra tidligere.

Med en sånn bakgrunnshistorie, funksjonshemmingen min medregnet, har jeg ofte betraktet min egen bakgrunn som mer komplisert og uoversiktlig enn hvordan situasjonen er for mange av de som bare har erfart at foreldrene skiller seg i løpet av oppveksten. Samt at de muligens velger å gifte seg på nytt etter noen år.

Jeg er vokst opp på 1980-tallet. Det var etter min erfaring en periode som blant annet bar preg av at det av mange barn ble betraktet som «tøft» å unngå å begynne å gråte når en hadde falt og slått seg. Neppe så rent uventet gjaldt dette i større grad gutter enn det gjaldt jenter. Særlig gjaldt det antakelig barn som forholdt seg minst like mye til fedrene sine som til egne mødre.
 
En kan i det hele tatt bli påvirket på godt og vondt av holdningene i omgivelsene på mange ulike måter nokså uavhengig av hvilken «tidsalder» man selv vokser opp i. Uansett kan det neppe stikkes under stol at enhver «tidsepoke», eller ethvert tiår om en vil, har sitt eget særpreg som påvirker de som vokser opp på måter som er nokså uavhengig av andre «tidsaldere».

Både den gangen og nå er det vel av mange mere naturlig å fokusere på situasjoner og omstendigheter som synes lette å forholde seg til, enn det er å fokusere på det som er mer komplisert. Om det med skilte foreldre kan påføre enkelte barn og tenåringer en god del ubehagelige følelser og tanker som ikke alltid er like lett å snakke om, så er vel skilsmisser rent fysisk sett et mere konkret tema som er lettere å gripe fatt i enn for eksempel innviklede konflikter innad i familier eller på ulike arbeidsplasser. Eller for ikke å snakke om slikt som verbal manipulering eller «brutal aggressivitet».

Jeg har av flere grunner måttet erfare en mer mangfoldig bakgrunn ganske rik på ulike livserfaringer, gode såvel som dårlige, enn hva flere av de som regnes som funksjonsfriske og som kun har opplevd at foreldrene har skilt seg sannsynligvis har erfart. Jeg har mange ganger slitt med en indre frustrasjon over for eksempel at flere perioder i livet mitt har virket nokså meningsløse. Først og fremst fordi de kort sagt er blitt for uoversiktlige for meg.

Følelsen av å være en slags «modig helt» som har evne til å overleve det ene og det andre, og uten å bli innlagt på hverken Gaustad, Dikemark eller andre psykiatriske institusjoner, kan etter mine erfaringer godt kunne oppleves som meningsløs og forvirrende i enkelte situasjoner. Ikke minst dersom medaljens bakside er at man i stor grad sitter igjen med en oppstykket, usammenhengende og lite helhetlig forståelse av alt som har skjedd, og med påfølgende tilleggsvansker som for eksempel identitetsproblemer og usikkerhet omkring hvordan ulike situasjoner oppstår i omgivelsene rundt deg i nåtid.
 
Dette er med andre ord, slik jeg selv ser det, et eksempel på hvordan en «ond sirkel» er i gang og begynner å prege livet ditt mer og mer. En «ond sirkel» er vel sjelden eller aldri helt umulig å bryte ut av. Det kan imidlertid kreve enormt mye energi, initiativ og utprøving av den det gjelder. I alle fall er det min erfaring. Ikke så rent sjeldent med det resultatet at en underveis i prosessen går seg vill i en «jungel», mister oversikt over flere av feilene en selv har gjort underveis, og ikke greier å unngå å gjøre flere av feilene på nytt før en forhåpentligvis kommer i mål en vakker dag.
 
Det jeg skriver om dette dreier seg på flere måter om hvordan jeg har opplevd at deler av mitt eget liv har artet seg. I en slik livssituasjon kan etter min erfaring flere av de helsefaglige definisjonene på hvordan enkeltmennesker bør være i tanker, uttalelser og i handlinger, virke ufullkomne på flere måter slik jeg selv ser det.

Og – ja. Skilsmisse blant foreldre kan nok påføre enkelte barn som vokser opp flere følelsesmessige og tankemessige belastninger. Jeg skal ikke nekte for det. Hadde det imidlertid vært slik at den økte tendensen til skilsmisser i samfunnet utgjorde en stor del av svaret på hvorfor depresjon, angst eller andre psykiske problemer i det hele tatt forekommer i ulike grupper eller i nasjoner som helhet, noe som i seg selv synes å utgjøre økende tendenser i en del forskningsmiljøer, så ville etter mitt syn en vesentlig brøkdel av de faglige teoriene og forskningsprosjektene som har blitt utviklet i løpet av den tiden psykologi, pedagogikk og andre helsefag har eksistert, ha vært nærmest uten betydning. I verste fall helt bortkastede.

Sånn synes ikke virkeligheten å være. Snarere synes flere av teoriene og forskningsresultatene som har kommet fram i årenes løp å ha hatt ganske mye nytte for seg. Som bruker, diagnostisert og som «publikum» i samfunnet ser jeg det dermed slik at skilsmisseproblematikk, uansett hvor mye kritikk dette får i enkelte lokalmiljøer, tross alt bare må utgjøre en forholdsvis liten brøkdel av årsakene til at psykiske problemer i det hele tatt forekommer i samfunnet.

Audun Traagstad

Annonse

Mer fra Debatt