Annonse

Annonse

10:48 - 08. november 2013

Sætres skinnende glansbilde

«Hvis Salvesen i dag tar avstand fra slike utsagn er det heller ikke vanskelig å få tilgivelse i det norske samfunnet.»

SYRIAFARERNE

Simen Sætre har skrevet en interessant bok om Peder «Fjordman» Jensen. I møtet med Fjordman på et tysk hotell hadde han åpenbart med seg sin kritiske sans, og forsøkte å skrape bak Jensens fasade for å finne røttene til hans radikalisering.

Derfor er det merkelig at han i Morgenbladet 1. november fremstiller et glansbilde av Margrethe Salvesen. Det kan virke som Sætres evne til å stille uttalelser i et kritisk søkelys forsvant i møtet med Arfan Bhattis billedskjønne eks-kone.

I Sætres fremstilling er hun et uskyldig offer for stigmatisering fra Politiets sikkerhetstjeneste og undertegnede. Samtidig utelukkes viktige deler av historien. Hvorfor reiste hun til Syria og Libanon? Hvem hjalp henne over grensen? Hva slags engasjement hadde hun?

I min bok Norsk Jihad dokumenterer jeg at det norske radikale islamistmiljøet ikke bare har et oppriktig engasjement for å hjelpe sivilbefolkningen i Syria, men også støtter grupper som ønsker at landet skal bli spydspissen i en kamp for et islamsk kalifat, blant annet al-Qaida.

Det er ingen tvil om at de som reiser ned til Syria har et brennende engasjement. Det betyr likevel ikke at man bør være ukritisk til hva konsekvensene av dette engasjementet blir når man lar seg innrullere hos en terrororganisasjon.

Når Salvesen uttaler seg om sin eks-mann Arfan Bhatti sier hun: «Han var frikjent på alle punkter». Dette er en grov feil. Bhatti ble dømt for psykisk medvirkning til skadeverk på den jødiske synagogen i Oslo i 2006, men frikjent for terrorplanlegging. Å kalle dette en fullstendig frikjennelse er absurd.

At PST kan ha hatt gode grunner til å følge med på Bhatti fremkommer heller ikke av reportasjen. Heller ikke at han har posert med våpen i Pakistan og nå sitter fengslet i landet. Salvesen slipper tilsynelatende å forholde seg til slike spørsmål.

Dessverre ser Sætre ut til å henge fast i denne virkelighetsoppfatningen når han stiller spørsmål om de to stedene hun er nevnt i min bok. Hun stiller seg uforstående til at hun blir omtalt som islamist.

Om Salvesen ikke lenger er islamist, får være hennes sak. Undertegnede har ingen forutsetning for å mene noe om det. Betegnelsen er naturligvis også min tolkning av hennes aktivitet og ytringer. Men det er til å undre seg over at Sætre ikke nevner at Salvesen tidligere har forsvart selvmordsbombere. Uten motforestillinger får hun si at hun «aldri har hatt noen mening» om selvmordsbomberne i Moskva. Dette er rent faktisk feil. Dette skrev hun på Rabitamoskeens nettforum 6. april 2010:

«Jeg forsvarer ikke drap på uskyldige, men har full forståelse for Moskva-bombing o.l. hendelser. Dog er det viktig å se forårsak og hvilke muligheter muslimer hadde igjen av forsvar mot super-kafer(vantro, forf. anm.) militærmakt.»

Disse innleggene er lett tilgjengelige for alle som vil lese. Det har tilsynelatende ikke Sætre gjort, eller så passer det ikke inn i hans narrativ. Han nevner ikke at Salvesen la ut bilde der hun poserer maskert med et pannebånd tilhørende den islamistiske organisasjonen Hamas. Han nevner ikke at hun la ut en video fra gruppen til den radikale islamisten Anjem Choudary på Facebook i 2012. Eller at hun 19. mai skrev «Amen» for en bønn for Osama bin Laden.

Jeg kan forstå at det kan være vondt å få slike uttalelser brakt frem i lyset. Men hvis Salvesen i dag tar avstand fra slike utsagn er det heller ikke vanskelig å få tilgivelse i det norske samfunnet. En god ting med det norske demokratiet er at personer sjelden brennmerkes eller stemples for alltid. Det har jeg selv erfart. Som tidligere aktivist på den ytterste radikale venstrefløy støttet jeg for eksempel «motstandskamp i Irak» og fremførte lignende resonnementer om selvmordsbombere i Midtøsten som Salvesen også i dag står inne for. Jeg ble derfor av gode grunner også et objekt for PSTs interesse. Men alle fortjener en ny sjanse. Man må likevel forvente kritiske spørsmål.

 

Lars Akerhaug

Forfatter av Norsk jihad

Annonse

Mer fra Debatt