«Romarheims ønske om å skyve ansvaret oppover kan forvitre den selvstendige handleplikten i kritiske situasjoner.»
22. JULI-RAPPORTEN
Jeg vil takke Anders Romarheim for hans oppfordring til debatt om 22. juli-kommisjonens rapport i Morgenbladet 18. januar. Han har rett i at kommisjonens oppdrag ikke vil bli tilfredsstillende løst dersom rapporten legges til grunn som en «fasit». Kommisjonens intensjon har vært å gi et godt faktagrunnlag og bidra med observasjoner og anbefalinger til en sunn debatt om hvilke endinger og tiltak som bør settes i verk. Vi må si ja til mer, og vedvarende, meningsutveksling om anbefalingene!
Med fare for å virke pedantisk, må jeg likevel få kommentere Romarheims tre kritikkpunkter. Jeg mener at han bommer på to av dem, mens det siste er vel verdt å reflektere over.
For det første hevder Romarheim at kommisjonen ikke «formulerer noe forslag til hvordan Norge skal håndtere enkeltpersoner som forebereder såkalt soloterror». Han etterlater ett inntrykk av at kommisjonen ser passivt på en rettstilstand der Anders Behring Breivik ville ha gått fri hvis man hadde oppdaget hans planer.
Dette er ikke en korrekt gjengivelse. Kommisjonen er enig med Romarheim i at «hullet i lovgivningen må tettes på fornuftig vis». Vi frarådet imidlertid å formulere et ullent straffebud mot «terrorforberedelser», som vi mente at først og fremst er egnet til å gi bevisproblemer og dermed falsk trygghet. Vår anbefaling (nr. 8) er i stedet at den gamle straffeloven § 161 skal gjenoppstå, og utvides. På sidene 389-390 utdyper vi at § 161 ikke bare bør omhandle anskaffelse av våpen og eksplosiver, men bør utvides til i tillegg å ramme anskaffelse av andre farlige gjenstander, når dette er gjort i den hensikt å begå en straffbar handling. En slik lovendring ville nettopp gjøre det mulig å straffe Anders Behring Breivik på Åsta gård, uten å måtte henge det straffverdige på å kunne bevise terrorforsett.
For det andre forvirrer Romarheim om kommisjonens grunnlag for å kritisere den først ankomne patrulje. Han mener at ansvaret først og fremst påhviler ledelsen. Kritikken ser ut til å blande sammen patruljens situasjon i minuttene før de fikk ordre om å skaffe båter til Beredskapstroppen med minuttene etter dette tidspunkt. Kommisjonens kritikk retter seg i første rekke mot perioden da patruljen først hadde ankommet, uten annen ordre enn å «observere». Da tjenestemennene innså at det foregikk skyting på øya, inntraff den situasjon som omtales i Politiets Beredskapssystem del II. Der heter det at observasjon «må nedprioriteres til fordel for direkte forsøk på å pågripe gjerningsmannen».
Etter kommisjonens oppfatning hadde tjenestemennene da en umiddelbar plikt til selv å ta initiativ overfor operasjonssentralen og forsøke å gå til øyeblikkelig aksjon. Det faktum at en tjenestemann står under ordre kan ikke svekke plikten til selv å ta initiativ. Romarheims ønske om å skyve ansvaret oppover i kommandorekken kan forvitre den viktige, selvstendige handleplikten i kritiske situasjoner. Han er i sin fulle rett til å feste mer lit til synspunkter om antallet gjerningsmenn fremmet i NRK Brennpunkt enn til kommisjonens redegjørelse for de ulike vitneuttalelsene i rapportens side 136–137. Det er imidlertid en kjensgjerning at de to patruljemennene Romarheim direkte omtaler, fortalte kommisjonen at de oppfattet at det var én gjerningsmann, se note 18 på side 133.
Romarheims siste poeng, om at Statsministerens kontor (SMK) bør ha en tydeligere definert sikkerhetsrolle, er vel verdt å debattere. Kommisjonen så også mange attraktive sider ved dette forslaget, og studerte den britiske modellen både ved besøk og i flere møter. Som vi gjør rede for på side 456, konkluderte vi til syvende og sist med at det ikke er gitt at det som fungerer godt i Storbritannia også vil være den beste løsningen her.
Når vi falt ned på ikke å anbefale en slik endring, ligger mye av svaret i at å gi SMK et særskilt ansvar for sikkerhet ville bryte fundamentalt med den innarbeidede arbeids- og ansvarsfordelingen i den norske regjering. Her er tradisjonen og ansvarsforholdene helt annerledes enn de for eksempel er i Storbritannia, hvor statsministerens kontor har mer enn 2 000 ansatte, mot de cirka 90 i Norge.
Kommisjonen observerer at gjennomgangen av 22. juli viser at «de strukturelle organisasjonsutfordringene er mindre viktige enn utfordringene knyttet til ledelse, kultur og holdninger». Kommisjonen falt ned på at et forslag til å gi SMK et direkte ansvar for sikkerhet ville sette i gang en politisk prosess for at SMK samtidig måtte ta ansvar for de mange andre viktige, tverrgående problemstillingene regjeringen må håndtere (for eksempel klima og forskning). Etter vår oppfatning kunne man dermed ende opp med en forstyrrende strukturdebatt, som kunne overskygge det viktigste problemet etter 22. juli, nemlig å sørge for at de som i dag har ansvaret får satt gjennomføringsevne bak sitt mandat.
Jeg ser nå at rapporten har gitt næring til en mer omfattende debatt om forvaltningspolitikk. I den sammenheng kan en mer fundamental omstilling av norsk forvaltning være verdt å diskutere. Dette temaet går imidlertid langt ut over kommisjonens mandat – læring fra tragedien 22. juli.
Alexandra Bech Gjørv
Leder 22. juli-kommisjonen