«Finnes det ikke friheter likeverdige som kunstens?»
BAIRD-SAKEN
Hvor var du da bomben smalt? Da du første gang fulgte opptakene av et regjeringsbygg i ruiner, det virvlende støvet, det smadrede glasset, de bøyde skikkelsene til dem som kjempet for livet på blodstenkte fortau? De stille, hvite kroppene i sjøkanten rundt Utøya, og alle dem som med desperate svømmetak flyktet i det mørke vannet?
Vi husker alle hvor vi var. Skjelvende gikk jeg selv til sengs om kvelden – i mitt eget, trygge hjem. Vissheten om et titalls drepte ved leggetid var ille nok. Men morgenen etter: 77 drepte. Total lammelse, akutt kvalme. Først tre døgn senere klarte jeg turen ned mot byen for å legge ned en blomst.
Traumatiserte arbeidstakere i regjeringskvartalet synes verkene til Vanessa Baird blir for voldsomme. Bildene gjenoppliver minner de ikke ønsker seg i det daglige. I det omdiskuterte verket ligger stoler og bord slengt, ark svever i lufta, en dukkeaktig jente ligger apatisk, på et altfor synlig gjemmested mellom truende bergknatter. Vi ser inn i et sprengt, omsorgsløst univers, en forlatthet som mange av oss nødvendigvis kjenner oss altfor godt igjen i.
Tåler du ikke dine egne følelser i kontakt med Bairds verk, trenger du hjelp, sier de som «kan» og «vet»; kunsten skal jo bevege oss, få oss til å reflektere og bearbeide. Bildene forsøkes brakt ned på jorda for de av oss som leser for mye 22. juli inn i dem: De handler om «systemet», byråkrati og avmakt, de som faller utenfor. Og – om eventyr og arkitektur!
Nei, vi vet ikke hvor mange som har klaget. Men vi vet noe annet: hvor ufattelig mange som befant seg midt i katastrofen, overgitt til en iskald drapsmaskin i uendelig lange timer på den ensomste av øyer mens venner ble skutt i filler rundt dem. Vi vet om de mange foreldrene som avmektiget sto og ventet på den andre siden. Vi vet hvor mange som var der, eller kunne vært der, da bomben gikk av. De er rundt oss hele tiden. De går i gatene, handler i butikkene – og de jobber, eller vil engang jobbe, i departementene. Noen klorer seg fast til en arbeidsplass det knytter seg stor redsel og smerte til. De lever med vonde drømmer, skvetter av en høy lyd, føler angst ved et kaldt blikk.
Enkelte av oss er gitt en robusthet som gjør at vi kan reise oss helt etter et traume, med eller uten profesjonell hjelp. Men mange, og særlig dem som bærer på traumatiserende opplevelser fra før, kan lett falle helt sammen i møte med ekstreme hendelser.
For disse må hyppige påminnelser om katastrofen 22. juli virke dypt forstyrrende.
Som samfunn må vi aldri glemme. Å få fjernet enhver påminnelse om 22. juli er vel heller ikke noe de protesterende ønsker seg. Det høres så flott ut ikke å lukke øynene for ubehaget, men for noen er nettopp (forsøk på) å glemme, å ikke gå inn i smerten, helt nødvendig for å overleve.
At 22. juli er et fellestraume og noe vi må bearbeide sammen, slik enkelte hevder, må lyde som det rene vanvidd for dem som sto til halsen i tragedien. Si dét til en sterkt traumatisert som legger seg alene hver kveld, som ikke har omsorgen, hjelpen eller ordene som skal til, om ord nå alltid er det som skal til.
Finnes det ikke friheter likeverdige med kunstens? Hva med friheten til å velge vekk det som gir smerte? Nå som de fleste av oss har lagt tragedien noenlunde bak oss, skulle vi huske på de mange som vil bære på sorg og tap resten av livet. Føle med dem. Når disse ymter frampå om at at Bairds bilder blir for vanskelige, fortjener de å bli hørt. I denne saken er det nesten som om kunstens gripende kraft undervurderes av dem som representerer den!
Et møte med Bairds helt sikkert samvittighetsfulle verk bør kunne velges, eller velges bort. Bygg et nytt, eller bruk et eksisterende rom med de kvaliteter hennes kunst fortjener – et fysisk og mentalt rom vi kan gå inn når vi vil, om vi vil.
Tora Ulstrup
Journalist