Annonse
09:41 - 02. august 2013

Provosere eller stigmatisere, Samset og Svensen?

«Sunn skepsis»: Det finnes mange relevante innvendinger mot teorien om at CO2-utslipp er årsaken til klimaendringer, skriver innsenderne. Bildet viser et smeltende isberg ved Grønland. Nedgangen i utbredelsen av sommerisen i Arktis kan skyldes naturlige endringer i vind og strømforhold, påpeker Øistein Johansen. Foto: John McConnico/NTB Scanpix
Annonse
«Jeg er fristet til å spå at de mest ivrige ‘klimaforkjemperne’ kommer til å angre seg om 20-30 år.»

KLIMA

Bjørn Samset og Henrik Svensen hevder i Morgenbladet 26. juli at klimaskeptikerne gjerne er spesialiserte eksperter av den gamle skole som ikke har orket å sette seg inn i alle de andre fagfeltene som det nye tverrfaglige klimaforskningsfeltet omfatter. Disse nestorene står tilbake på de gamle skansene – mens de yngre forskerne som har forstått betydningen av tverrfaglig samarbeid har trådt inn i det nye paradigmet! Dette er sterke påstander – kanskje ment for å provosere, eller snarere for å stigmatisere?

Det er ingen tvil om at påstanden om et paradigmeskifte er dårlig fundert i dette tilfellet, og kanskje generelt. Jeg vil begrense meg til å påpeke at Thomas Kuhn med sin bok The Structure of Scientific Revolutions fra 1962 har liten støtte blant naturvitenskapelige forskere. Karl Popper var en av de mest markerte samtidige kritikerne av Kuhn. I diskusjonen med Kuhn hevdet Popper at begge typer forskning foregår parallelt hele tiden – det er ikke slik at alt det gamle blir kjent ugyldig. En slik oppfatning leder til forkasting av ideen om fremskritt i vitenskapen – en oppfatning Kuhn faktisk innrømmet at han sto for. Av denne grunn er han blitt oppfattet som en forkjemper for relativismen innenfor vitenskapsfilosofien. Popper var ellers kritisk til ideen om perioder med «normal vitenskap» (normal science), der Kuhn mente at forskerne jobber med puzzle-solving innenfor de faste reglene som paradigmet definerer, mens Popper mente at gode forskere stiller seg kritisk til etablerte hypoteser. Dette er selvsagt et ideal ikke alle forskere kan følge, men med et samvirke mellom puzzle-solvers og forskere som stiller spørsmål ved alt, kan vi håpe at forskningsmiljøene vil fungere kreativt og byggende.

Uansett, hva skulle dette paradigmeskiftet bestå i, hva er nytt og omveltende i klimavitenskapen? Ideen om at menneskene kan påvirke naturen globalt er heller ikke ny, jfr. den nye boka Arming Mother Nature av Jacob Darwin Hamblin.

De udiskutable observerbare fakta er: 1) Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har økt jevnt fra 316 ppm da målingene begynte på Mauna Loa på Hawaii i 1958 til 394 ppm i 2012 (jeg minner om at ppm betyr parts per million, at dette er årsmiddelverdier og at førindustriell CO2-konsentrasjon regnes å være ca 280 ppm). 2) Årsmiddeltemperaturen på Jorda har økt med ca 0,6 grader i samme periode, og med 0,8 grader siden førindustriell tid (referanseår 1880). 3) Det globale forbruket av fossilt brensel (kull, olje og gass) har økt mer eller mindre i takt med dette. Bortsett fra at disse tallene skjuler betydelige (og interessante) forskjeller mellom ulike klimasoner og hav og land, er dette uomtvistelige fakta. Om temperaturøkningen henger direkte sammen med økningen i CO2-konsentrasjoner i atmosfæren, eller om naturlige variasjoner spiller inn, og om økningen i CO2 utelukkende skyldes antropogene utslipp burde det rimeligvis være lov å diskutere, dersom alt var «normalt».

Andre forhold som gjerne knyttes til global oppvarming er mer diskutable: Seriøse forskere hevder at den globale oppvarmingen hittil ikke har ført til påviselige (statistisk signifikante) forverringer av klimaet – i betydningen flere naturkatastrofer og mer «ekstremvær», selv om mange politikere, naturvernere og «klimaforkjempere» hevder det motsatte. At naturkatastrofer koster mer (både i liv og penger) i dag enn tidligere, er nok et faktum, men det har med sosio-økonomiske forhold å gjøre (Bouwer i BAMS, januar 2011). At sommerisen i arktiske havområder har minket faretruende har heller ikke beviselig noe med den globale temperaturøkningen å gjøre. Mange studier tyder på at de siste års nedgang i utbredelsen av sommerisen i Arktis skyldes naturlige endringer i vind og strømforhold (Zhang mfl. i Journal of Climate, september 2000). Tenker vi globalt, må vi ta med at sjøisen ikke har endret seg vesentlig i den samme perioden i Antarktis.

Det som skaper det «unormale» klimaet forskere i mellom, og som skremmer mange andre, er de fremtidige utsiktene til en akselerert økning i den globale temperaturen med store klimakatastrofer som følge. Frykten for dette understøttes av beregninger med ulike klimamodeller og ulike forutsetninger med hensyn til fremtidig befolkningsvekst og sammensetning av energiproduksjonen. Noen av disse modellberegningene spår at den globale temperaturøkningen kan komme opp i åtte grader ved inngangen til neste århundre, mens andre spår en økning på bare én grad. Det er mange grunner til å se på disse prognosene med skepsis.

For det første: Som Kjell Aaleklett har vist i sin bok Peeking at Peak Oil er ikke forutsetningene til stede for at de mest ekstreme tallene skal slå til – det finnes ikke så mye utvinnbare fossile brensler på Jorda som disse prognosene forutsetter. Det samlede årlige forbruket av olje, gass og kull vil nå en topp om ikke så veldig lenge, og siden falle. Dette er bekymringsfullt i seg selv, og kan alene begrunne en økt satsning på fornybar energi og alternative energikilder – vi trenger ikke skremsler om en brennvarm klode for å forstå det.

For det andre er klimafølsomheten under revisjon – det vil si den temperaturøkningen som forventes å følge av en dobling av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren. En artikkel som nylig ble publisert av Alexander Otto mfl. i Nature Geoscience viser at de høye verdiene på opp til fem grader eller mer som brukes i enkelte klimamodeller i dag har ikke støtte i empiriske studier, som resulterer i et beste anslag på omkring to grader (equilibrium climate response).

For det tredje er det gode grunner til å hevde at klimamodellene tar feil når de viser at en fremtidig reduksjon i utslipp fra fossile brensler ikke vil gi seg utslag i en tilsvarende reduksjon i CO2-konsentrasjonen i atmosfæren. Slike beregninger brukes for å demonstrere hvilke strategier som må til for å holde det såkalte to-gradersmålet, og resultatene er som oftest nedslående – konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren forblir høy selv etter drastiske kutt i forbruket av fossilt brensel («The Closing Door of Climate Targets», Science, januar 2013). Hvorfor blir det slik?

Forskjellen mellom utslipp og opptak av CO2 angis ofte ved en luftbåren fraksjon, det vil si den andelen av karbonutslippene som forblir i atmosfæren. Denne andelen er 44 prosent i dag, og dermed går 56 prosent av det årlige utslippet til lagring i hav og landlig vegetasjon. Dersom en antar at dette er en konstant andel – noe historikken hittil kan tyde på – vil en reduksjon i årlig utslipp også gi en reduksjon i årlig naturlig lagret CO2. Men her ligger hunden begravet – opptaksraten styres ikke av utslippsraten, men av overskytende CO2 i atmosfæren. Dersom vi lykkes i å stanse alt utslipp momentant i dag, vil fluksen av CO2 til hav og landlig vegetasjon holde seg praktisk talt uendret, samtidig som konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren vil begynne falle – fordi opptaksraten vil være større enn utslippsraten.

For det fjerde og femte og sjette… Dette er noen av mange relevante innvendinger som kan bety store forskjeller i globale strategiske valg – og som det er skrevet mange bøker om (Cool it av Bjørn Lomborg anbefales). Jeg er fristet til å spå at de mest ivrige «klimaforkjemperne» kommer til å angre seg om 20-30 år, når deres spådommer har vist seg å treffe langt fra målet, og verden har andre problemer å bekymre seg for enn et par graders økning i den globale årsmiddeltemperaturen – for eksempel akutt energimangel og derav følgende globale økonomiske kriser, eller sykdommer som kunne vært utryddet med en innsats på en brøkdel av det klimatiltakene det kjempes for i dag, kommer til å koste.

 

Øistein Johansen
Pensjonert miljøforsker, Trondheim

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt