05:36 - 08. februar 2013

Problematisk grunnlovsjus

GRUNNLOVEN

Grunnlovens vern av den demokratiske rettsstaten er så viktig at også legfolk må kunne ytre på rettsvitenskapens banehalvdel. I kronikken «Problematisk grunnlovsforslag» i Morgenbladet 25. januar ga jeg et fortettet argument for at forslaget om å grunnlovsfeste velferdsmenneskerettigheter er i strid med Grunnlovens egen absolutte grense for all grunnlovsendring i §112. Har jeg rett, vil våre parlamentarikere gå ut over sitt mandat hvis de vedtar forslaget i 2014.

I et innlegg 1. februar hevder førsteamanuensis Eirik Holmøyvik ved det juridiske fakultet i Bergen at jeg tar feil. Han mener at «forbodet mot å endre Grunnlovas ånd og prinsipp [har] vore uklårt og usikkert sidan byrjinga», og at «Saugstad argumenterer historisk, men han overser det sentrale: For Eidsvollsmennene var poenget med §112 at Grunnlova kan endrast av folket gjennom ein særskilt endringsprosedyre». Nils Kristian Sundby sa det samme: Grunnlovens prinsipper og konstitusjonens ånd er en «uklar og praktisk betydningsløs skranke.»

Men rådende juridisk oppfatning er ikke nødvendigvis uttrykk for gjeldende rett. En lovtekst kan tolkes i strid med ordlyden, for eksempel hvis den er uklar og gammel, og den avvikende tolkningen er i samsvar med lovens formål. Men i denne saken er ikke det aktuelt. Kronikken var et filosofisk argument for at Grunnlovens prinsipper og konstitusjonens ånd har en klar kjerne i selve bærebjelken i den demokratiske rettsstaten: folkesuverenitetsprinsippet.

Vernet om demokratiet tør være formålet med bestemmelsen også i Norge anno 2013. Holmøyviks påberopelse av at den «nærværende Generation kan ikke paatvinge de kommende Generationer sine Love» er derfor irrelevant. Den absolutte grensen for grunnlovsendring er satt av Norges nåværende skrevne og uskrevne demokratiske forfatning, ikke Eidsvollsmennenes syn på forholdet mellom stat og individ.

Borgerne i et moderne liberalt demokrati er bare underlagt lover som de har gitt seg selv ved å ta del i folkeviljen. Folkeviljen er forenlig med hver enkelts menneskerett til frihet fordi alle stilltiende har gitt hverandre rett til å tvinge hverandre i en stat med felles lover og prosedyrer for å lage lov. Å grunnlovsfeste de såkalte velferdsmenneskerettighetene bryter med dette prinsippet om allsidig tvang som kilde til lovgivning, og ville sprenge hull i grunnmuren i det norske demokratiet.

At innføringen av parlamentarismen i 1884 «ikkje [har] vore til hinder for endringar i det som var sentrale grunnlovsprinsipp i 1814», er neppe en innvending mot en demokratisk tolkning av Grunnlovens prinsipper og konstitusjonens ånd. Tidligere uklarhet om hvorvidt denne og andre konstitusjonelle endringer er i samsvar med prinsippet om maktens tredeling, er uansett intet argument mot at §112 har en klar og uangripelig kjerne.

Holmøyvik hevder imidlertid at forbudet i §112 ikke har vært «til hinder for å grunnlovsfeste velferdsrettar», slik som «retten til arbeid» i §110 i 1954. Han snakker konsekvent om velferdsrettigheter, til tross for at anklagen om grunnlovsstridighet gjelder velferdsmenneskerettigheter. Men §110 er ikke tenkt som en menneskerettighet. Og rent bortsett fra at den ikke gir arbeidsløse rett til å gå til sak for å få arbeid, bekrefter den at den norske velferdsstaten er forbeholdt statsborgere.

Spissformuleringen om tendensen i forslaget skulle fremheve den indre konflikten som vil oppstå i Grunnloven hvis velferdsmenneskerettighetene blir tatt inn. Jeg tror ikke at «staten blir ansvarleg for å oppfylle dei utanfor Noreg», men jeg er bekymret for tendenser til å bygge ned nasjonalstaten. På kort sikt er det større grunn til bekymring over problemet med vilkårlig forskjellsbehandling av «papirløse», som Holmøyvik behendig unnlater å nevne. Nyhetene er jo fulle av krav om likebehandling på tvers av statsborgerskapet.

Allikevel – hvis jeg sover utrygt om natten, skyldes det først og fremst bekymringen for at de folkevalgte, under råd fra juriststanden, er i ferd med å skusle bort vårt demokratiske arvesølv.

 

Jens Saugstad
Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.