Annonse
10:10 - 12. desember 2013

På kanten: Bård Larsen

I en Facebook-diskusjon om Vetle Lid Larssens bok 1001 natt. Den ukjente historien om to norske slaver i Afrika skrev Bård Larsen, historiker i tankesmien Civita, at kunnskapsmangelen om europeiske slaver i Afrika henger sammen med historiefagets venstrehelning.

Annonse

– Historiker Nik Brandal mener at historiene om europeiske slaver i Afrika er godt beskrevet i faglitteraturen. Er det rimelig å legge skylden på historikere, hvis problemet er at folk ikke leser?

– Nei, det er det ikke. Det er riktig at det er skrevet om, men det har ikke blitt løftet frem. Og det skyldes at denne historien harmonerer dårlig med narrativet som er skapt. Det har ikke historikerne skyld i. Da må vi se på lærebøker, skoleverk, og universitetenes prioriteringer.

– Du skriver at normen i historieformidlingen om den kalde krigen er «postkolonial skyld» og «kommunismeapologeti». Hvilke norske historikere er apologeter for kommunismen?

– Det var litt fleipete sagt, men det er et reelt problem at det forskes for lite på kommunismens forbrytelser. Kunnskapen om forbrytelsene er også altfor dårlige blant folk flest. I Berlin selges effekter fra DDR på alle gatehjørner, alt fra Jon Blund til sovjetiske hatter med hammer og sigd. Det forteller noe om minnekultur og historie. Det er utenkelig å stå på en gate i Berlin og selge effekter fra det tredje riket. Selv om Hitler-Tyskland var verre, er det betenkelig. Oppgjøret med nazismen har vært av en helt annen natur enn for kommunismen.

– Enn «postkolonial skyld»?

– Historikere som Åsmund Egge, Finn Fuglestad og Knut Kjeldstadli har vært opptatt av strukturer og «den hvite manns skyld». Det fortelles to ulike historier, en om den vestlige kulturen, og en annen om den undertrykte delen av verden. Den strukturelle undertrykkingen har sitt opphav i Vesten. Man glemmer å fortelle at slaveriet først ble opphevet i Europa, og at slaveri er svært mye eldre og utbredt.

– En hammer og sigd burde vekke like stor avsky som en t-skjorte med Goebbels-motiv, skriver du. Hvor går grensen for en slik indirekte skyld? Hva med røde flagg på 1. mai?

– Det burde vi hatt en helt egen debatt om! At symboler som Ché og Mao er blitt uttrykk for opprør og rettferdighet, skyldes kunnskapsløshet om hva regimene representerer.

 

Sigve Indregard

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.