Annonse
05:33 - 18. januar 2013

Myanmars vei til fred

Annonse

UTENRIKS

I et innlegg i Morgenbladet 21. desember sammenligner seniorforsker Gunnar Sørbø Norges engasjement i Myanmar med norsk historie og rolle i Sri Lanka. Sørbø advarer mot å «kjøpe fred med bistandsmidler» og er generelt kritisk til det norske engasjementet i Myanmar.

Fred kan ikke kjøpes, og jeg er enig i at bistand aldri kan erstatte politikk. Likevel halter Sørbøs sammenligning med Sri Lanka. I Sri Lanka hadde Norge en lang historie som bistandsaktør før fredsprosessen startet, en prosess Norge var direkte tilrettelegger for. Mye gikk galt i denne fredsprosessen. Årsakene er sammensatt. Det er viktige lærdommer å trekke fra det norske engasjementet.

Den direkte overføringsverdien til Myanmar er imidlertid begrenset. I Myanmar er norsk bistandshistorie kort og veldig annerledes. Norge har heller ingen direkte tilretteleggerrolle i de ulike fredsforhandlingene som er innledet mellom etniske grupperinger og myndighetene. En slik rolle ønsker verken vi eller partene i Myanmar at Norge skal ha.

Hva er så Norges bakgrunn og rolle i Myanmar? Da president Thein Sein innledet reformprosessene i landet erklærte han fred som en hovedmålsetting og inngikk våpenhviler med elleve sentrale væpnede etniske grupper. Langvarig norsk støtte til demokratibevegelsen og en gradvis tettere kontakt med myndighetene hadde gitt Norge kunnskap, kontaktnett og tillit i landet. Det var bakgrunnen for at myndighetene ba Norge koordinere internasjonal humanitærbistand inn i tidligere lukkede etniske områder – med de berørte partene i førersetet.

Norge bestyrer slett ikke noe «stort bistandsfond» som ifølge Sørbø fatter beslutninger i stort tempo. Det Sørbø kanskje sikter til, er et tidligere forslag om å opprette et fredsfond, noe vi gikk imot av flere grunner. Det er i stedet opprettet en enkel mekanisme for koordinert humanitærstøtte til utvalgte pilotområder. Norges oppgave er i en første fase å gi støtte til konsultasjoner med de sentrale aktørene i ulike våpenhvileområder for å identifisere mindre konkrete humanitære tiltak – alt fra basispakker med arbeidsredskaper og såkorn til en første kartlegging av minefelt for rydding.

All humanitær støtte til pilotprosjektene kanaliseres gjennom lokale organisasjoner – ikke via myndighetene, blant annet for å sikre den grasrotinvolveringen Sørbø etterlyser og for å unngå bruk av humanitær bistand som politisk pressmiddel. I tillegg leder Norge en lokal givergruppe, bestående av flere land og FN, for koordinering av den internasjonale støtten til de humanitære prosjektene i våpenhvileområdene.

Våpenhviler er bare en begynnelse på de politiske prosessene som må gjennomføres for å skape varig fred i Myanmar. Den politiske dialogen er i gang, men veien er lang og tilliten skjør.

Sørbø viser til frykt i eksilmiljøene for at Norge reduserer støtten til flyktninger over grensen. Også vi kjenner til den frykten, og jeg gjentar gjerne det vi tidligere har presisert: Den norske støtten til flyktningene fra Myanmar i Thailand er ikke redusert. Vi har heller ingen planer om å redusere den – ganske enkelt fordi det er langt fram før situasjonen er moden for det. Flere aktører som tidligere holdt til i Thailand har imidlertid returnert til Myanmar fordi de nå kan utføre sitt arbeid fra innsiden. Norsk støtte til grensekryssende humanitær bistand fra Thailand er også redusert – men ikke stanset. Bakgrunnen er at en større del av norsk støtte i dag kan kanaliseres til prosjekter i Myanmar – fra innsiden. Det er positivt.

Mye i Myanmar er gått i riktig retning det siste året. Myndighetene har vist at de mener alvor, noe også den demokratiske opposisjonen støtter opp om. Maktforhold er i endring og tidligere strukturer utfordres – både internt i Myanmar og i eksilmiljøene. Ny frihet har også ført gamle spenninger til overflaten – som i Rakhine. Kritiske blikk på omveltningene i Myanmar er nødvendig. Tilbakeslag vil komme. Skepsis er sunt – særlig hvis den er presis og faktuell. Det er ikke Gunnar Sørbøs kritikk mot Norges engasjement i Myanmar.

 

Torgeir Larsen
Statssekretær i UD

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt