Annonse
04:25 - 15. mars 2013

Mor og barn-undersøkelsen – nei takk

Annonse
Informasjonen var uklar, på ingen måte nøytral, og var skrevet på en måte som skulle få folk til å svare ja til å være med.

FOLKEHELSE

Jeg og min samboer var ønsket som deltakere i Mor og barn- undersøkelsen (MoBa) i 2006, men valgte å si nei. Det må jeg si jeg er glad for når jeg leser intervjuet med Folkehelseinstituttets Camilla Stoltenberg i Morgenbladet 15. februar. For maken til legevitenskapelig arroganse har jeg knapt sett. Jeg husker godt informasjonen vi fikk om undersøkelsen. Den var uklar, på ingen måte nøytral, og var skrevet på en måte som skulle få folk til å svare ja til å være med. Selv jeg som er sosiolog og har jobbet mye med spørreundersøkelser og statistiske analyser, hadde vansker med å forstå hvordan resultatene var tenkt brukt og hva man sa ja til å være med på. I tillegg ble personen som forsøkte å rekruttere oss rett og slett småsur da vi takket nei til å delta. Det var tydeligvis slikt man ikke gjorde. Når Folkehelseinstituttet spurte, var man åpenbart forventet å svare.

Nå har jeg ikke lest Ellen Blinkenbergs bok, men jeg tror hun har helt rett i at de aller fleste av deltakerne ikke aner rekkevidden av hva de har sagt ja til. Når Stoltenberg bare avfeier dette med at det er en voldsom undervurdering av folk, så blir jeg rett og slett skremt. Det virker som dette prosjektet er så viktig for Folkehelseinstituttet og Stoltenberg personlig at det ikke var så viktig å informere om sider ved undersøkelsen som kunne true rekrutteringen.

Nå er jeg også skeptisk til undersøkelsen i seg selv. Det første spørreskjemaet (av til sammen 12 skjemaer) er på 16 sider, 144 spørsmål og inneholder spørsmål som «Har du noen gang opplevd at du ble presset eller tvunget til seksuell omgang? (Sett eventuelt flere kryss.)», med svaralternativene «Nei, aldri», «Ja, presset», «Ja, utøvd makt», «Ja, voldtatt». Én ting er jo at det er hårreisende å spørre om noe slikt i en spørreundersøkelse. Det blir dobbelt så ille når neste spørsmål er «Hva slags oppfatning har du av deg selv?» Med svarkategorier som «Jeg føler meg virkelig ubrukelig til tider».

Hvordan vil det føles for noen som faktisk er blitt voldtatt å få et spørsmål om det, for umiddelbart etterpå å bli spurt om hva man synes om seg selv? Her er det all grunn til å stille spørsmål ved de etiske vurderingene som ble gjort. Kan man virkelig garantere anonymitet? Og om man skulle interessere seg for reliabiliteten i undersøkelsen: Er det sannsynlig at man kan få pålitelige svar på slike spørsmål? Neppe.

Det er nesten slik at man burde oppfordre folk til å trekke seg fra MoBa-undersøkelsen, og kreve å få en bekreftelse fra Folkehelseinstituttet på at alle prøver er destruert og alle data er slettet.

 

Jan Roar Beckstrøm
Sosiolog

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.