Annonse
05:33 - 29. november 2013

Melankoliens gaver

Annonse

LYKKE

I «Lykkejakt på villspor» (8. november) mente jeg at begjæret etter urealistisk lykke gjør oss ulykkelige, og samfunnet tåler ikke dystre, men nyttige refleksjoner. Derfor søker vi karismatiske eksperter som selger livsstilsanbefalinger, men ender med å nøre opp under lykkefantasiene.

Etter tilsvar fra Straume (15. november) og Vittersø (22. november) vil jeg tydeliggjøre hva jeg mener med «nyttig dyster tankevirksomhet».

For Kierkegaard var ikke melankoli et problem som skulle løses, men uttrykk for et ønske om å bli et genuint, helt menneske. Melankolien åpenbarer verdens selvmotsigelser, mens endelige løsninger forkastes.

Det er både koselig og kjedelig å leke med småbarna, privilegiene ved norsk statsborgerskap gjør en både takknemlig og uvel, man er betydningsfull for sine nærmeste, men ubetydelig i den store sammenhengen, man lever og utvikler seg, men er samtidig døende.

Navigeringen i en selvmotsigende verden utfordrer vår opplevelse av mening og skaper tvil, som vi lindrer med sosiale fellesskap. Sammen har vi en plan, og individet får en rolle. Melankolikeren, i sin søken etter helhet, stiller spørsmål ved gruppens vedtatte sannheter: Den naive iver irriterer ham, mens apatien aktiverer ham. Han blir fjern under folkefesten, men betrakter gruppens sorg med interesse. Han identifiserer seg med hatobjektene, og forakter idolene. Slik er melankolien både en last og en frigjørelse, og fellesskapet både fristed og fengsel.

For Kierkegaard var melankoli og ironi to sider av samme sak, og viste til Sokrates’ bruk av ironi til å bestride sannheter. Tungsinn var derimot noe annet: en maktesløs lengsel etter et annet liv, i vår tid ofte etter urealistisk lykke.

Melankolikeren både vil og vil ikke være seg selv, fordi grublingen både har nyttige og kompliserende sider. Samfunnet trenger tenkere som observatører og opponenter. Jo flere som henger seg opp i de lystige, naive ideene, desto større blir behovet for at noen må tenke det dystre og realistiske. Vi må lytte og anerkjenne tvilens og refleksjonens verdi – melankoliens gaver.

 

Jørgen Assar Mortensen

Overlege i psykiatri, St. Olavs hospital

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.