Debatt

Ingen terapi uten tillit

«Foregår en skjult dommervirksomhet i terapeutens hode?»

SKILSMISSEKULTUREN

All ære til Sissel Gran for ønsket om åpen diskusjon om skilsmissekulturen. Men ødelegger hun prosjektet, når hun kombinerer ønsket om åpenhet med ladede uttrykk om skilsmisser og forslag om tvangsterapi?

Gran gjør et poeng av å tillate seg dette, og fri seg fra hensynet til voksnes dårlige samvittighet. Men skampåførende uttrykk som å «skyte hjem i fillebiter» og barn som «emosjonelle krøplinger» står i fare for å skape problemene hun ønsker å unngå, for deretter å tvinge inn i terapi. Som sitt politiske jeg kan Gran gjerne moralisere, men ikke som sitt terapeutiske. Terapi må aldri bli tvang.

Kjærlighet er ingen akademisk grad. Enkle ord som «lykke» og «problem» har like mange tolkninger som det finnes mennesker. Derfor blir det presise statistikkspråket Gran underbygger bekymringene med så lite egnet.

Terapi skjer ikke uten fullkommen tillit i rommet. Om kanskje-tillit er så mye som en ørliten mulighet, oppstår forstillelsen. At mennesker forsøker å være «flinke» i terapi er trist, men utbredt. Kan jeg stole på terapeutens vilje til å forstå meg på mine premisser? Eller foregår en skjult dommervirksomhet i terapeutens hode? En slik usikkerhet gjør terapi bortkastet, i verste fall krenkende. Vi kan bare tenke oss hva tvangsrammen skulle bringe.

Terapi trenger et godt rykte, som en god mulighet for mennesker som møter problemer i livene sine. Terapiens oppgave er å hjelpe mennesker til å erobre sine egne liv og egne skilsmisser. Den må representere den fulle respekt, også til par i konflikt.

Gran viser til lederen på Enerhaugen familiekontor, som sier at «foreldre i skilsmissesituasjoner bagatelliserer konflikt, fordi de ikke vil erkjenne at barna blir skadelidende». Men det kan forstås motsatt: Fordi samfunnet fortsatt moraliserer over skilsmisser, vegrer mange seg for å åpne opp. Man må så å si berolige terapeuten, for å få slippe ut i det fri.

Står vi i fare for å klientifisere levende liv? Slik Goethes skrekkvisjon lød: «At samfunnet vil bli et stort hospital, og vi hverandres humane sykepassere»? Vi terapeuter og «samlivseksperter» myldrer og kryr i offentligheten. Vi må passe oss nå – for ikke å legge en klam hånd over menneskers liv.

En skilsmisse er ikke en skilsmisse. Likevel opplever par som skiller lag sterke forventninger til seg. Kulturen forteller om konfliktene de skal inn i, især knyttet til barna, hvilke sinne- og sorgprosesser de skal gjennom, hvordan venner skal deles, ja hvor vanskelig de skal ha det.

Det er dette Foucault kaller moderne makt: Kulturen omgir oss ikke bare – den lever inni oss, blir en del av vårt tankesett, og gjør oss ufrie i egne liv og reaksjoner. Terapeuter skal hjelpe mennesker å slå sprekker i denne makten. Da må terapeuten og paret ha den friske nysgjerrigheten som ramme, langt unna moralismens og tvangens klo.

Farer jeg med idylliserende prat uten forståelse for et konflikthelvete som kan ramme barna? Jeg erfarer at tillit avler tillit. Et terapeutisk fagmiljø skal dyrke denne tilliten fordi den skaper verdighet i familier.

At verdighet kan skapes får vi især tydeliggjort når vi har «vitner» med i terapitimene; våre kolleger eller andre som vil paret vel. Deres oppgave er å lytte, for deretter å dele små snutter av gjenkjennelse fra sitt eget liv. Michael White er opphavsmann til denne terapiformen, og intensjonen er å skape tillitsfull kontakt mellom mennesker, for å redusere moralisme, ensomhet og skam.

Idet «vitnene» har sagt noe om gjenkjennelse i eget liv – og takker paret for det de har brakt oss – utbryter paret ofte: «Men vi er jo normale!» Lettelsen, roen og ektheten brer seg i rommet og er til å ta og føle på. Da blir vi også skapende i våre egne liv og skapere av gode løsninger for oss selv og barna våre.

Tone Grøver

Familieterapeut

Mer fra Debatt