Annonse

Annonse

04:54 - 07. juni 2013

Ideologikritikk eller ideologisk kritikk?

«Madsens enten-eller er en blindgate.»

MINDFULNESS

Vi er enige med Ole Jacob Madsen i at ideologikritikk er nødvendig, også av mindfulness som «diskurs» i samtidskulturen. Men ideologikritikken må bli dialektisk. Som den fremstår nå, er den kategorisk, og står dermed i fare for selv å bli ideologisk.

Med dialektisk tenkning mener vi, inspirert av modernitetskritikkens store tenker, G.F.W Hegel, en forståelsesform som begriper fenomener – mennesker, handlinger, relasjoner, teorier – som komplekse, motsetningsfylte og prosessuelle. Det som tilsynelatende ser ut som uforenelig – frihet og nødvendighet, det indre og det ytre, det individuelle og det felles – kan ifølge Hegel bare begripes som momenter av overgripende helheter, der det ene konstituerer det andre.

Kategorisk tenkning, derimot, fastholder rigide motsetninger og tenker i enten-eller (noe Hegel kaller «abstrakt tenkning»). Abstrakt tenkning blir fort ideologisk fordi den generaliserer og tilslører nyanser i de synspunkter og de mennesker den kritiserer. Madsens innlegg på NRK Ytring 6. mai, «Mindless mindfulness», oppstiller en klar motsetning mellom det å se «innover», for eksempel via meditasjon, og det å drive med «utadvendt» samfunnskritikk.

De som er opptatt av det første antas ikke å være opptatt av det andre. Slike mennesker fremstilles som selvsentrerte personer i hvite joggebukser som har gitt opp ethvert håp om politisk og sosial forandring.

Denne konstruksjon umuliggjør mer dialektiske analyser, for eksempel i stil med ny-hegelianeren Charles Taylor, som har påpekt at introspektive praksiser som meditasjon ofte er individuelle i formen (metoden), men ikke i innholdet (de mål og verdier som tilstrebes). Den umuliggjør også en egentlig forståelse av hvorfor mindfulness oppleves som meningsfullt og etisk forpliktende av mange mennesker.

I sitt svar til oss i Morgenbladet påpeker Madsen at han ikke er kritisk til mindfulness som sådan, bare til «ideologien». Som Madsen er vi kritiske til mange måter mindfulness kan bli ideologisert på, for eksempel av arbeidsplasser som vil ansvarliggjøre arbeidstakere for stressfremkallende arbeidsforhold. Mindfulness-basert psykologi må ha kritisk blikk for de større sosiale, kulturelle og politiske betingelser denne «psykologien» formes av, og også er med på å forme.

Men Madsen er for kategorisk. Når forfatterne av en undersøkelse vi henviser til skriver at enkeltindividet ikke kan endre makro-økonomiske strukturer, betyr det selvsagt ikke at individet ikke kan gjøre mye, eller at kollektiv handling og politisk endring er umulig.

Når en skole tilbyr mindfulness et par timer i uken, betyr det selvsagt ikke at mindfulness ses som «løsningen» på alle samfunnets problemer og utfordringer. Slike motsetninger gjør ideologikritikken kategorisk, og i verste fall ideologisk.

Madsen avslutter sitt innlegg med å spørre om mindfulness er et «universalmiddel» som fører til «opplysning» eller om det er en «blindgate». I en dialektisk tenkemåte er slike spørsmål en blindgate. Dialektikeren er like skeptisk til den ene påstanden som til den andre, og nøyes ikke med å kritisere den ene veien. I tillegg avviser ikke dialektikeren empirisk forskning som suspekt, men tar det inn som en av flere måter å tilnærme seg komplekse fenomener på.

 

Ida Solhaug
Ph.d.-stipendiat, Institutt for psykologi, Universitetet i Tromsø

Jonas Jakobsen
Ph.d.-stipendiat, Institutt for filosofi, Universitetet i Tromsø

Annonse

Mer fra Debatt