Miljøbevegelsen har alltid vært maktkritisk. Den har pekt på økonomiske og institusjonelle hindringer som står i veien for nødvendig omstilling. Det har derfor vært overraskende å se hvordan en rekke talsmenn for miljøsiden denne høsten og vinteren har rushet til for å forsvare demokratikritikeren Jørgen Randers.
I motsetning til Randers mener jeg klimakrisen heller skyldes mangel på demokrati, enn for mye demokrati. Et eksempel er hvordan fossilindustrien i USA har kunnet betale seg til innflytelse over klimapolitikken. Skal vi løse miljøkrisen må vi ha effektive ”feed back” mekanismer, der effekten av klimaendringene kommuniseres til toppolitikken. Det skjer ikke med mindre demokrati.
Jeg tror at mine synspunkter her er helt i tråd med miljøbevegelsens demokratiske tradisjon. Likevel stigmatiseres nå de som kritiserer Randers, som klimaskeptikere og opportunister. Debatten omtales som ”oppkonstruert”. Den siste i rekken som har valgt en slik innfallsvinkel, er Miljøpartiets Rasmus Hansson. I ett innlegg i Morgenbladet den 1. februar trekker han en utidig parallell mellom dem som kritiserer Randers sine politiske utspill, og klimaskeptikernes personkritikk av klimaforsker dr. James E. Hansen. De som kritiserer Randers, er med andre ord helt på linje med dem som ikke tar klimakrisen på alvor i det hele tatt? De forsøker bare å ”holde klimadebatten i sjakk” , skriver Hansson.
Jeg mener Hansson her skyver vekk potensielle meningsfeller. Det som er spesielt underlig er at Hansson i samme innlegg skriver at han er uenig med Randers i sak. Da er det jo merkelig at han velger å forsvare Randers mot potensielle stråmenn, framfor å gå inn i den objektive diskusjonen.
Jeg har tatt ballen til Randers, ikke mannen. Det er det foreløpig få fra miljøhold som har gjort. Jeg tror vi som er opptatt av miljø- og klimaspørsmål hadde vært tjent med en mer åpen debatt om hvordan vi kommuniserer utfordringer og løsninger. Skal vi vinne fram, tror jeg vi må ta folk på alvor og ikke anklage dem for ignoranse, slik jeg oppfatter at Randers gjør. Derfor sender jeg utfordringen i retur: Er det ikke heller de delene av miljøbevegelsen som ikke tåler strategisk kritikk, som legger lokk på debatten?
Erik Martiniussen
Journalist, statsviter og blogger.