Annonse

Annonse

14:18 - 25. juli 2013

Hva kan vi lære av biologien?

«Min gjetning er at menneskeheten ble voldelig i forbindelse med den første jordbruksrevolusjonen.»

MENNESKETS SÆRPREG 

Helt siden erkjennelsen av at mennesker og aper har felles opprinnelse, har man med lite hell forsøkt å finne spesifikke egenskaper som skiller oss fra dyrene. Bruk av verktøy og ulike aspekter ved menneskenes nokså varierte sexliv har vært forslått som tegn på vår unikhet, bare for å senere bli observert hos dyr. Dag O. Hessen publiserte et essay om menneskets natur (28. juni) og argumenterte for at vi på mange måter ligner mer på dyr, særlig høyerestående primater, enn det de fleste har forestilt seg. Det går ikke et distinkt skille mellom oss og dyrene, vi har bare utviklet noen egenskaper mer enn andre dyr. Hessen viser til enkelte åndelige kvaliteter som han regner det som sannsynlig, men ikke bevisbart, at vi er alene om å ha. Det finnes imidlertid egenskaper som er unike hos menneskene. Bruker man økologisk teori og samfunnsfag i kombinasjon, kan vi lære en del om vår menneskelige natur og hva som har formet den.

Et adferdstrekk som, så vidt jeg vet, ikke er observert hos andre pattedyr, er slektningers kontroll av reproduksjon. Blant andre arter har familie og hunner sammenfallende kriterier for optimal partner. Det er nærliggende å forklare sosial kontroll av reproduksjon med at ulike former for kapital er uendelig mer viktig blant mennesker enn blant dyr, sosiale insekter unntatt. Med kapital menes her jordbruksareal, bygninger, sofistikert kunnskap og alt annet ikke-genetisk som overføres fra generasjon til generasjon. Denne kapitalen gjør at reproduksjon har sosiale effekter som blir kulturelt regulert, slik at evolusjon ikke bare virker på individnivå, men også på gruppe/familienivå. Det er grupper/familier som er flinke til å bruke enkeltindividenes reproduksjon i en helhetlig strategi der kapitalakkumulasjon er en viktig målsetning, som klarer seg best. Og her ligger noe av forklaringen på hvorfor samfunnsvitenskaplige kjønnsforskere og biologer ikke kommer så godt overens. Kjønnsforskere studerer en meget komplisert prosess der «alle» er involvert i kontrollen av kvinners reproduksjon. Biologer ser på dette som en prosess i første rekke mellom hanner, hunner og deres gener. Men det burde ikke være kontroversielt at når gener blir en relativt mindre viktig del av det som overføres mellom generasjoner, så får standard biologiske modeller svekket relevans. Dette er selvfølgelig en grov overforenkling av biologisk kjønnsforskning, men inntil relativt nylig var studiet av gruppeseleksjon ikke ansett som interessant innen biologifaget og lite forsket på. Det er derfor forståelig at kjønnsforskere ikke syntes biologifaget hadde så mye å tilføre, selv om det ikke kan være tvil om kjønnsforskere grovt undervurderte de føringer biologien legger på menneskelig adferd.

En utbredt hypotese er at våre forfedre brutalt slåss om kvinner og mat. Noe støtte for dette har man i sammenligninger med de store apene, der hannene i varierende grad konkurrerer med vold om hunner og ressurser. Steven Pinker har gjort seg til talsmann for denne hypotesen og gjort narr av ideen om at mennesket er iboende godt og harmonisk, men korrumpert av det moderne samfunn.

Dette er i beste fall en observasjon som er avhengig av hvilken tidshorisont man bruker. Blant alle primater finnes det to lett observerbare markører for polygami og høyt konfliktnivå mellom hanner: relativt større hoggtenner og kroppsvekt hos hanner enn hos hunner. Studerer man fossiler av menneskenes forfedre de siste fire millioner år er det i tillegg til økende skallevolum to andre interessante observasjoner man kan gjøre. Med ett unntak er hoggtennene små, og det er en klar trend at forskjellen i størrelse mellom kjønnene reduseres. Det er verdt å bemerke at bruken av verktøy så vidt man vet var nokså usofistikert for fire millioner år siden og ikke kan ha erstattet hoggtenner som våpen.

Dersom våre forfedre ikke var mye annerledes enn andre primater, er det på grunnlag av fossilene og økologisk teori grunn til å tro at voldelig konkurranse mellom hanner var meget begrenset, og at denne fredsommeligheten varte fra minst fire millioner år før vår tid frem til et tidspunkt der mellommenneskelig konflikt ble endemisk. Min gjetning er at menneskeheten ble voldelig i forbindelse med den første jordbruksrevolusjonen og den påfølgende befolkningsvekst og teknologiutvikling, det vil si for cirka 10–15 000 år siden. Det er nærliggende å tro at knapphet på mat og kontroll av jordbruksressurser kan ha trigget den forråelsen av menneskekulturen som inntraff en eller annen gang i løpet av steinalderen. Men det er så vidt jeg vet lite arkeologisk materiale som er eldre enn 15 000 år som støtter en hypotese om at våre forfedre benyttet seg av sine nye verktøy til konflikter.

En måte å tolke data på er at våre forfedre var fredelige, monogame og med en flat sosial struktur frem til befolkningsvekst og teknologi gjorde oss voldelige, til dels polygame og kvinneundertrykkende. Siden da har vi, når vi ikke har drept, stjålet og voldtatt, forsøkt å sivilisere oss selv ved å lage regler om hvordan man skal oppføre seg. Om vi noensinne lykkes med dette, er det kanskje fordi det innesperret bak våre overutviklede pannelapper sitter et forferdet steinaldermenneske som forsøker å få oss til slutte med all ondskapen.

Eric Nævdal, Frischsenteret

Annonse

Mer fra Debatt