Annonse

Annonse

01:13 - 23. august 2013

Hukommelse og fortrengning i helsepolitikken

Det hersker en
fryktkultur i
dagens offentlige helsetjeneste.

HELSEPOLITIKK

I Aftenposten 9. august uttalte Jonas Gahr Støre følgende om Høyres helsereformplaner: «Jeg synes det er oppsiktsvekkende at en som vil bli Norges nye statsminister vil gjennomføre en helsereform som hun ikke vet hva vil koste det offentlige.»

Støre lider muligens av både lang- og kortids hukommelsessvikt. For tolv år siden var det hans egen statsminister, og med han selv som sentral medspiller på bakrommet, som igangsatte implementeringen av den famøse helseforetaksreformen. Dette er uten sammenligning den største helsereformen i norgeshistorien, og det uten at man visste hvor vanvittig mye dette skulle koste både i penger og byråkrati.

I år forsøker Støre å få Stortinget med på innføringen av elektronisk journal for samtlige pasienter i kongeriket («Én innbygger – én journal». Stortingsmelding 9 [2012-2013], om digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren). Også dette er en reform som vil koste hundrevis av millioner av kroner og føre til enda mer byråkrati, og igjen uten at regjeringen har utredet de kostnadsmessige sidene.

Og hva med den skandaløse sammenslåingen av Oslo-sykehusene til et virtuelt gigantsykehus? I en artikkel i Klassekampen skrev Støre at retningen og intensjonen var riktig, det var bare planleggingen og gjennomføringen som var mangelfull. Hvorfor holder Støre kjeft om de enorme kostnadsoverskridelsene som også kjennetegner dette prosjektet, når han ellers er så glad i å bruke tall når han debatterer?

En kyniker, sa Oscar Wilde, vet prisen på alt, men ikke verdien av noe. I sitt økonomistiske forsvar for helsefore-taksmodellen og tilliggende herligheter fremstår Støre mer som en utsendt fra McKinsey enn som helsetjenestens øverste politiske ansvarlige.

Da Stoltenberg I igangsatte sitt megalomane prosjekt «Modernisering av offentlig sektor» i 2001, var det ECON Analyse, et såkalt «uavhengig» analyseinstitutt for utarbeidelse av økonomiske rapporter for oljeindustrien og for staten, som var premissleverandør for strukturreformene som ble gjennomført, herunder helseforetaksreformen. Som velgerne kanskje ikke vet, har både Stoltenberg og Støre vært styreledere for dette kvasivitenskapelige instituttet, hvis opprinnelige tjenester nettopp lå innenfor deregulering og markedsretting av offentlige virksomheter. Siden Støre ble helseminister har han i innlegg etter innlegg forsøkt å gi inntrykk av at det er partiene på høyresiden som vil markedsorientere helsetjenesten. Hvorfor fortier han at det er hans eget parti som de siste årene har vært den ivrigste pådriveren for innføringen av markedsorienterte styringsmodeller og inntjeningsverktøy både i helsetjenesten og andre offentlige sektorer? Og det med god drahjelp fra nettopp ECON Analyse. Hvorfor fortier han at selv om det ligger et element av overordnet samfunnsansvar i foretaksmodellen, er økonomisk inntjening det primære? Følgene av dette er at spesialisthelsetjenesten drives som en hobbesiansk alles kamp mot alle for å sikre inntjeningen for egen driftsenhet. Og med triksing og fiksing av tall, diagnoser og utskrivninger for å øke fortjenesten og innsparingene. Det er grunn til å frykte at ukulturen med talltriksing og «strategisk rapportering» vil bli ytterligere forsterket dersom Aps ferskeste valgutspill om en bonuspott for de flinkeste sykehusene blir gjennomført. Og på toppen av dette har vi fått Samhandlingsreformen, en faktureringsreform som har medført at det nå også foregår samme uverdige pengespill mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Og med pasienters liv og helse som innsats.

Det er menneskelig å feile. Og intet system er feilfritt. Men det er forstemmende å oppleve gang på gang at når toppledere i det offentlige Helse-Norge gjør feil, med enorme kostnadsmessige følger, så sparkes de ikke. De sparkes oppover til nye lukrative stillinger i systemet eller flagges ut gjennom oppkjøp av toppstillinger i FN-systemet. Hva så med Jørgen Hattemaker, det vil si modige leger og andre helsearbeidere som i lojalitet til sine pasienter har forsøkt å varsle om feil i og triksing med systemet? Et grelt eksempel er hva som skjedde med en ansvarsfull overlege i Vestre Viken helseforetak. Det var denne overlegen som ved gjentatte anledninger helt fra februar 2005 hadde påpekt overfor ledelsen ved sykehuset det etisk tvilsomme i at det ble trikset med datoer og diagnoser for å sikre sykehuset større deler av den innsatsstyrte finansieringspotten. Overlegen ble på ulike måter forsøkt disiplinert til å avstå fra sine gjentatte påpekninger og det hele kulminerte i 2010 med at han ble fratatt sentrale arbeidsoppgaver han angivelig ikke lenger var kompetent til å inneha og til sist oppsagt, med begrunnelse i «alvorlige feil og mangler i dømmekraft og opptreden som er til fare for pasientsikkerheten».

Retten fant ikke hold i noen av disse påstandene, men det var ikke nok til å overbevise to rettsinstanser om at overlegen burde få tilbake sin stilling. Det hører også med til denne historien at en av de gamle lederne som hadde vært implisert i triksingen med datoer og diagnoser ved et av foretakets sykehus, nemlig Bærum sykehus, på tross av dette fikk topp-jobben som helsefaglig sjef ved Vestre Viken. Den modige varsleren derimot endte opp med økonomisk ruin og jobber nå som lege ved et sykehjem. Hva har en modig enkeltlege å stille opp med mot et system som er villig til å bruke hundretusenvis av kroner, for ikke å si millioner, i advokatbistand for å knekke nakken på en «illojal» helsearbeider?

Det er ikke en overdrivelse å si at det hersker en fryktkultur i dagens offentlige helsetjeneste, en kultur som er en helt naturlig følge av det instrumentelle synetΩ på menneskelig samhandling, nedvurdering av faglighet og perverterte forståelse av lojalitet som helseforetaks-modellen og dens målstyringsideologi representerer.

 

Jan Helge Solbakk
Professor i medisinsk etikk, UiO

Annonse

Mer fra Debatt