«Ofrene klandres for at de ikke skjønte hva som var i ferd med å skje.»
KRIGSHISTORIE
Seks av de ni forfatterne bak 1980-tallets historieverk Norge i krig reagerer i Morgenbladet 22. mars på Espen Søbyes omtale av verket i en bokanmeldelse. Søbye parafraserer verkets beskrivelse av jødeaksjonene høsten 1942, og kaller framstillingen «en mye farligere og nærmest offisiell antisemittisme». Forfatterkollektivet avviser karakteristikken, og svarer også at «de eneste faktiske opplysninger hos Greve som må justeres 30 år etter, er tallmaterialet». Men historieskriving er mer enn fakta, og stridens kjerne er ikke om 36 eller 40 prosent av de norske jødene ble drept i Auschwitz.
I Norge i krig knyttes jødehatet til en konsekvent dikotomi mellom 'norsk' og 'unorsk'. Hos Berit Nøkleby heter det at innslaget av rasehat i NS-propagandaen «virket temmelig importert», mens Tim Greve skriver at det ikke var «grunnlag for slik propaganda i vårt land». I Greves kapittel «Aksjonen mot jødene» blir understrekingen av den norske befolkningens manglende kunnskap om nasjonalsosialistenes utrydningspolitikk kombinert med en konsistent nedtoning av brutaliteten i de ulike aksjonene. Arrestasjonen i 1942 beskrives slik: «I Oslo kom politifolk i drosje til mange jøders hjem. Det virket altså svært fredelig.» Greve slår også fast at «det er karakteristisk at jøder som ble arrestert for å føres bort, ikke protesterte eller satte seg til motverge». Forfatteren gjør altså leseren oppmerksom på at de som ble arrestert kunne ha handlet annerledes.
I Nøklebys kapittel «Jødene», brukes Oslo som eksempel. Her blir politiet jødenes hjelpere, mens jødene selv ikke trodde på krisen som truet. Jødene brukes i teksten som sannhetsvitner for politiets innsats: «Iallfall i Oslo, hvor de fleste jødene bodde, organiserte medlemmer av det regulære norske politi varsling, kan jøder selv fortelle.» Omfanget av politiets illegale innsats blir utydelig, «mange» familier ble varslet, politifolkenes mål var å få varselet ut til «alle». Den siste setningen i dette avsnittet taler for seg selv: «Men varslet ble ikke alltid trodd, og det hendte at de samme politifolk som med alvorlig risiko for seg selv hadde varslet, samme natt måtte arrestere dem de hadde forsøkt å få til å rømme.»
Norge i krig er skrevet for en forestilt norsk majoritetsbefolkning, ikke for de norske jødene. «Søbye vrir kniven uforståelig rundt i nasjonens sår», hevder forfatterkollektivet. Å kalle overgrepet mot de norske jødene et nasjonalt sår er både tendensiøst og svulstig. Hvem representerer nasjonen her? Det er som om det ikke fantes noen forbrytere innenfor nasjonens grenser. I stedet inkluderes de jødiske ofrene i et nasjonalt fellesskap av lidende. Attpåtil er det Søbye som vrir kniven rundt med sin kritikk av åttebindsverket. Plutselig er det som det er historikerne selv det er synd på. Her anstrenger man seg ikke for å skille mellom fortidas hendelser og fortellingen om dem.
Argumentet som ofte brukes for å frifinne norske delaktige fra nettopp å være delaktige i folkemord, er at de ikke kunne vite – med forfatterkollektivets ord at «ingen kunne forestille seg Holocaust». Norske historikere har faktisk ennå til gode å undersøke krigsårenes påståtte uvitenhet om jødeutryddelsene systematisk. Det er i seg selv ganske slående. Men noen kunne forestille seg holocaust, nemlig de som la planene. Samtidens uvitenhet brukes til å frikjenne de ansvarlige. Ofrene derimot, klandres for at de ikke skjønte hva som var i ferd med å skje. «Det ligger ingen bebreidelse i dette», skriver forfatterkollektivet, «faktiske opplysninger er faktiske». Men hvorfor er det ikke vurderingene til de norske politimennene leseren blir bedt om å grunne over i Greves tekst? Hvorfor framstår det hos Nøkleby som om politiet løp en større risiko enn de norske jødene?
Norge i krig avspeilte konsensus i norsk historieskriving om jødedeportasjonene da verket kom ut på 1980-tallet. Heldigvis har det skjedd saker og ting i norsk krigshistorie siden da. Langt på vei skyldes dette personer utenfor historiefaget, som kunstneren Victor Lind, journalisten Bjørn Westlie og Søbye selv med hans strålende bok Kathe, alltid vært i Norge. På 1990-tallet skapte diskusjonen om erstatningen til de norske jødene et omslag i norsk offentlighet. Kanskje finnes det forklaringer på at teksten i Norge i krig i sin tid ble som den ble. Men når forfatterkollektivet i dag fortsatt insisterer på å kalle framstillingen i verket «klok og innsiktsfull», vitner det om at de ikke har skjønt – eller ikke tatt inn over seg – betydningen av den faglige og offentlige debatten som har utspilt seg siden da.
Synne Corell
Historiker