Debatt

Hessens selvmotsigelser

MENNESKETS EGENART

I Morgenbladet 28. juni stiller Dag O. Hessen spørsmålet om vi mennesker er gradsforskjellige eller vesensforskjellige fra annet liv. Hans svar er at den viktigste forskjellen er vår etiske vurderingsevne, selv om heller ikke denne forskjellen er absolutt; empati og sosialitet finnes også hos andre dyr. Vårt moralske imperativ er derfor å ta denne likheten på alvor. Hessens konklusjon er derfor at vi ivaretar vår egenart best ved ikke å fokusere på den, og i stedet legge likheten mellom menneske og dyr til grunn for våre handlinger og vurderinger.

Det er ikke vanskelig å være enig med Hessen om den etiske betydningen av dyrs egenart og verdi. Hans resonnementer er imidlertid såpass problematiske at det er vanskelig å se at de danner et støtt grunnlag for hans konklusjoner. For det første befinner Hessens eget resonnement seg på et såpass høyt abstraksjonsnivå at det i seg selv problematiserer hans forsøk på å relativisere forskjellen mellom menneske og dyr. Er det rimelig å anta at det hos dyr finnes noe som svarer til en drøftelse av forholdet mellom evne til etisk refleksjon og teoretisk virkelighetsforståelse hos ens egen art i forhold til andre arter? Dersom svaret på det spørsmålet er nei, er ikke dette også et fenomen det er naturlig å søke en forklaring på?

For det andre er det påfallende at Hessen som evolusjonsbiolog, ved å fokusere på mat og sex som evolusjonens innhold, later som om menneskets utvikling ikke har funnet sted. Dermed avskjærer han seg selv fra å reflektere over det høyst interessante fenomen at evolusjonen, ut over evnen til reproduksjon, faktisk også har frambrakt en evne til selvrefleksjon som nå også inkluderer en teoretisk forståelse av hele evolusjonsprosessen. Dette er et fenomen som selv ikke kan forklares som evolusjonsbiologisk tilpasning uten å relativisere all forskning, inkludert biologien. Dersom utviklingen av mennesket og menneskets bevissthet er en del av evolusjonen, peker altså evolusjonen ut over seg selv og på betydningen av spørsmål etter sannhet og troverdighet.

For det tredje er det interessant at når Hessen åpner døren på gløtt for en refleksjon over det forhold at mennesket faktisk stiller spørsmål ingen annen art stiller, så iler han til med en påstand om at disse ikke kan besvares, og derfor bekrefter Peter Wessel Zapffes påstand om menneskets egenart som dets tragiske evne til å stille spørsmål som ikke kan besvares.

Dette er åpenbart ensidig; mange av våre spørsmål, for eksempel om evolusjonen, har etter hvert fått ganske gode svar. Samtidig stiller vi nok også spørsmål som ikke har og aldri vil få entydige og definitive svar. Som allerede Platon gjorde oppmerksom på, er dette imidlertid et fenomen som er åpent for ulike fortolkninger. En kan, som Zapffe, forstå menneskets forsøk på å skape helhet og mening i tilværelsen som mislykket, og hevde at meningsløsheten er tilværelsens ytterste horisont. Eller en kan, som Platon selv var tilbøyelig til, oppfatte det faktum at virkeligheten faktisk lar seg analysere i meningsfylte strukturer som uttrykk for en godhet ingen av oss kan forklare, men som like fullt er et faktum.

Selv om det knapt kan gis logisk tvingende grunner for å foretrekke det ene svaret framfor det andre, har det siste den åpenbare fordel at det både svarer til de meningsfylte strukturer vitenskapen avdekker og holder vår undring i live. Hvorfor blir disse perspektivene helt borte hos Hessen?

Knut Alfsvåg
Professor i teologi

Mer fra Debatt