«Er De Grønne moralister? Hvis det å være moralist betyr en politikk basert på verdier, likeverd og rettferdighet mot mennesker, ja.»
VALG
Morgenbladets leder kommenterer 23. august fremgangen til Miljøpartiet De Grønne, den politiske forfriskningen i en valgkamp som ville blitt dørgende kjedelig hvis de etablerte partiene, media og kommentariatet hadde fått det som de tenkte. I løpet av noen uker har spørsmålet om hva Norge skal gjøre etter oljen klatret fra ikke-tema til hovedsak på næringslivssidene. Mens miljødebatt og miljøpolitikk har vært definerende politiske spørsmål i store deler av Europa, er det konvensjonelle Norge tatt fullstendig på senga av et miljøpolitisk alvor som alle var enige om at ikke fantes. En konsensus-boble av intellektuell dovenskap har sprukket med et søtt lite smell.
Morgenbladet har rett i at velgerne som strømmer til De Grønne vil ha en politikk som svarer tydelig på og tenker nytt om de viktigste utfordringene vi står overfor. I norsk sammenheng er det oppsiktsvekkende at De Grønne trolig kommer på Stortinget. I europeisk perspektiv vil det bety en normalisering av norsk politikk. Mens Norge har brukt hele 2000-tallet til å grave seg ned i økonomiske og mental oljeavhengighet, har grønne partier i mange europeiske land vært en sterk, miljøvennlig endringskraft. I Sverige finnes partier tilsvarende alle de etablerte norske partiene, pluss et stort Grønt parti. Det vil norske velgere også ha, og en del kommentatorer sliter fortsatt med å skjønne hvorfor.
Stemmer folk Grønt fordi de vil skru klokka tilbake til et før-teknologisk nisseland? Tvert om. De Grønnes prosjekt er uten sammenligning det mest ambisiøse og fremtidsoptismistiske i norsk politikk. Vi vil skru klokka fremover, fort. Vi vil starte det store samfunnsprosjektet som utvikler et bærekraftig, kunnskaps- og teknologibasert Norge der velferden er høy, og tuftet på virksomhet som ikke undergraver livsmulighetene for våre etterkommere. Utopi? Jada. Helsevesen, skolegang for alle, stemmerett, folketrygd og likestilling var også en gang utopi. Og ble virkelighet gjennom politikk.
I forrige uke var Reinhard Bütikofer, EU-parlamentariker for tyske Die Grünen, i Norge. Han kommer fra tungindustri-staten Baden-Württemberg. I 2011 gjorde Die Grünen et brakvalg og Winfried Kretschmann ble statsminister. Han jobber tett med industrien, som ser Die Grünen som den beste allierte for omstilling og ny konkurransekraft. Kretschmann, som har lokale røtter og går i kirken på søndager, ville ikke engang fått 5 prosent av urbane middelklassevelgere i Berlin. I Baden-Württemberg har han appell langt inn i liberale og konservative kretser. Dette er like mye De Grønne som fotformsko, lilla skjerf og Fairtrade-te.
De Grønne er blitt karakterisert som uansvarlige, stalinister og tulleparti. Vår uansvarlighet består i å si det uunngålige: Norge må i fremtiden leve av noe annet enn olje, og vi må begynne å planlegge for det nå. De Grønne tar den politiske konsekvensen av det tunge ekspertpaneler og klimaforskning dagstøtt forteller oss, nemlig at vårt ressursforbruk må bremses, og at store deler av de fossile ressursene må ligge.
Høyres og Arbeiderpartiets oppfatning av ansvarlighet er å fortelle seg selv og sine velgere at det norske samfunnet er utenkelig uten olje. At den økonomiske modellen som er hovedårsak til globale miljøproblemer samtidig er den eneste og udiskutable løsningen. De investerer massivt i en karbonboble som løper stadig større risiko for å sprekke. I valgkampen unngår Erna og Jens systematisk enhver miljødebatt.
Er De Grønne moralister? Hvis det å være moralist betyr en politikk basert på verdier, likeverd og rettferdighet mot mennesker rundt oss og etter oss, ja da er De Grønne definitivt et moralistisk parti. Men det bekymrer oss mindre enn tendensen til å anse moral og etikk som noe norsk politikk skal betakke seg for.
Er De Grønne bare et uprøvd protestparti i skinnende rustning uten bulker, for å bruke Trine Skei Grandes metafor? Tvert om. Grønne partier over hele Europa har solid rulleblad for både hard politikk og pragmatiske kompromisser. De Grønne i Norge er klare for det samme. Vi har stilt fem meget ambisiøse miljøkrav til alle øvrige partier. Vi vil ikke støtte en regjering med FrP, men for øvrig diskuterer vi gjerne samarbeid med partier som kommer oss tilstrekkelig i møte. Grønne velgere skal ha maksimalt igjen for sin stemme. De Grønne er ikke et teselskap for menigheten. Vi skal bli et bredt folkeparti, som i Sverige og Tyskland, og sette kraftige fotavtrykk i norsk politikk. Den 9. september er begynnelsen.
Rasmus Hansson
Lars Gaupset
Miljøpartiet De Grønne