Debatt

Forskning og balanse

«Mange velger å legge sine beste prosjekter i skuffen når de vet at nåløyet er så trangt.»

FORSKNING

Forskningsdebatten har de siste årene dreid seg mye om balansen mellom anvendt programforskning og nysgjerrighetsdrevet, langsiktig grunnforskning. Mange av motsetningene ble beskrevet og omtalt i Kristian Gundersens ferske kronikk i Morgenbladet (22. februar). Partene i denne debatten har i stor grad benyttet seg av slagord og overskrifter og har ikke kommet i en konstruktiv dialog. Dette kan nok skyldes skylapper på begge sider, langs en front som er unødvendig skarp. Her ønsker jeg å redegjøre for noen av de viktigste problemstillingene.

Forskningsprogrammer formes etter initiativ fra politikere, fra byråkrater og fra forskere. Programmer oppstår i Forskningsrådet og i de forskjellige sektordepartementene, som et svar på samfunnsmessige utfordringer og kunnskapsbehov. Det lages en beskrivelse av hva slags forskning det aktuelle programmet skal støtte. Programmer er den formen for forskningsstøtte som er mest brukt og er åpenbart et nyttig virkemiddel. Diskusjonen dreier seg ikke om hvorvidt vi skal ha programforskning, men om hvor stor plass slik forskning skal ha.

Forskerne får ofte ideer til prosjekter som ikke passer i noe eksisterende forskningsprogram. Nyskapende forskning og grensesprengende tanker er noe som må stimuleres, og fremveksten av slike prosjekter er naturligvis umulig å forutsi. For at de skal ha en mulighet til finansiering, har Forskningsrådet en liten pott med penger, kalt FRIPRO, som er åpen for søknader med alle mulige temaer. Men søkningen til FRIPRO er så sterk og så omfattende at det er svært vanskelig å få bevilgninger derfra. Og dette skjer til tross for at mange velger å legge sine beste prosjekter i skuffen når de vet at nåløyet er så trangt. I de siste årene er kun 5-10 prosent av søknadene blitt innvilget, noe som er betydelig lavere enn i programmene. Man kan jo undre seg på hvordan det kan være slik, når vi vet at store forskningsmidler fordeles uten tegn til kvalitetsvurdering. Det er mye som taler for at det er forskerne som best kan avgjøre hvordan de selv kan bidra til å flytte forskningsfronten. Dette gjør FRIPRO til et nyttig og populært instrument.

I dag bruker vi omtrent 90 prosent av våre forskningsressurser på programmer, det vil si på temaer som er forhåndsbestemte. Det er ikke åpenbart at dette er den riktige balansen. Kanskje reflekterer fordelingen en ubalanse i maktforholdene: Det er politikere og byråkrater som argumenterer sterkest for programmene, mens mange forskere brenner for fri og langsiktig grunnforskning. Debatten har ofte startet med at forskerne roper etter mer fri forskning, og dette blir gjerne oppfattet som et angrep på programforskning. Det er på tide med en saklig og tillitskapende diskusjon om hvorvidt balansen bør flyttes og hva som er begrunnelsen.

Et eksempel fra utlandet kan inspirere til å se hva som kan oppnås: EU utlyste i mange år forskningspenger kun i programmer der temaene var låst på forhånd. Disse rammeprogrammene var dominert av byråkrati, var lite fleksible og svært tungrodde. Det vokste frem et initiativ fra forskerhold for at en del av potten skulle avsettes til fri og langsiktig forskning og at det eneste kriteriet for innvilgelse var høy kvalitet. Ikke uventet ble dette møtt med motstand fra politiker- og byråkratihold. Men forskerne vant til slutt frem og fikk opprettet et European Research Council (ERC), som nå kan vise til en enestående suksess. Det er mye som taler for at en liknende utvikling her i landet ville være fordelaktig.

Professor Nils Christian Stenseth har foreslått at det opprettes en uavhengig, forskningsfinansierende institusjon som skal konsentrere seg om fri, langsiktig grunnforskning. Forskningsrådet har alltid vært en sterk forsvarer av programforskning. Dette er fint, men vi har vel ikke sett et tilsvarende forsvar for fri forskning. Forskningsrådet har begrenset kompetanse og tradisjon i å forvalte fri forskning, der fleksibilitet og dristighet må være viktige ingredienser. Derfor er Stenseths forslag godt og fortjener en nærmere vurdering.

På dette stadium er det prinsippene som er viktige og ikke detaljene om hvordan midlene skal forvaltes. Det er nødvendig å få frem en alternativ finansieringskilde som tenker annerledes og dermed vil bidra ytterligere til at gode, grensesprengende prosjekter kan se dagens lys.

Erik Boye
Professor ved OUS-Radiumhospitalet

Mer fra Debatt