«Det er ikke gøy å være den produsenten som tviholder på palmeoljen når alle andre faser den ut.»
FORBRUKERMAKT
I Morgenbladet 21. juni skriver Kaare M. Bilden om forbrukermaktens død. Flere forskere han har intervjuet synes å mene at forbrukeres kjøpsvalg ikke påvirker noe som helst, og at det eneste som nytter er politiske tiltak.
Noen eksempler fra de siste årene stemmer dårlig med bildet Morgenbladet tegner. Ett av dem er Grønn Hverdag og Regnskogfondets palmeoljekampanje. Utvinning av palmeolje har alvorlige konsekvenser for urfolk, klima og biomangfold. Kampanjen bestod i en spørreundersøkelse der norske matprodusenter ble bedt om å oppgi innholdet av palmeolje i enkeltprodukter. På bakgrunn av svarene laget organisasjonene en «palmeoljeguide», der alle kunne gå inn og lese at de fleste av Mills’ margariner inneholdt flere titalls prosent palmeolje, at Old El Pasos tacoskjell var palmeoljefrie, mens Santa Marias inneholdt store mengder. Samme informasjon lå inne om rundt fem hundre andre produkter. Resultatet var massiv medieoppmerksomhet, massiv negativ omtale i sosiale medier for produsentene som brukte mest palmeolje, og økte markedsandeler til de palmeoljefrie alternativene.
Et halvt år etter kampanjelansering hadde bedriftene som deltok i undersøkelsen redusert sitt palmeoljeforbruk med to tredeler. Mills kuttet forbruket med 7000 tonn nærmest over natten. Stabburet reduserte årsforbruket fra 2000 tonn til null. Sætre har, antakelig som verdens første kjeksprodusent, vedtatt å erstatte palmeolje i alle produkter. En rekke andre land er i ferd med å kopiere kampanjen.
Spørsmålet melder seg: Hvordan kunne Norges forbruk av palmeolje bli redusert med to tredeler på et halvår hvis forbrukermakt ikke virker?
Et annet eksempel er Framtiden i våre henders kampanje «Vreng kleskjedene», som presset store merkevareleverandører til å fortelle hvor klærne deres ble produsert. Kampanjen førte på kort tid til at giganter som H&M og Varner offentliggjorde leverandørlistene sine.
Et tredje eksempel er den svenske Naturskyddsföreningens kampanje mot scampi. Den har fått dagligvarekjeder som Coop og Lidl, samt en rekke sushirestauranter, til å bannlyse de tropiske kjemperekene fra sortimentet sitt.
Hva har disse tre kampanjene til felles? De engasjerte mange. Massivt folkelig press tvang frem endringer. Legg merke til at ingen politiske vedtak er fattet i noen av sakene. Et annet fellestrekk er nærhet. At palmeolje er knyttet til orangutangens utryddelse kan vekke sterke følelser. Det er ekkelt å gå i klær man vet kan være produsert under uverdige arbeidsforhold. Scampien vokser i munnen når man vet at oppdrettet har ødelagt mangroveskog og livsgrunnlaget til tusenvis av fiskere.
Folkelig press handler imidlertid ikke bare om kjøpsvalg, men minst like mye om bedrifters frykt for negativ omtale. Folk er mer enn forbrukere. De er også ivrige brukere av sosiale medier. Det er ikke gøy å være den produsenten som tviholder på palmeoljen når alle andre faser den ut, eller den klesprodusenten som holder leverandørlistene skjult når konkurrentene publiserer dem. Sånt fører til negativ omtale fra Facebook-brukere og bloggere, og det er noe få bedrifter ønsker seg.
Når leverandørkjedene blir for kompliserte og gode alternativer mangler, kan forbrukermakten imidlertid komme til kort. Framtiden i våre henders langvarige fokus på arbeidsforhold i tekstilindustrien kan være et eksempel på det. Rana Plaza produserte klær for rundt tretti kleskjeder den dagen bygningen kollapset, og lite tyder på at arbeidsforholdene er mye bedre andre steder. Når det ikke finnes noe reelt handlingsalternativ, forsvinner mye av premisset for effektivt folkelig press – i hvert fall gjennom kjøpsvalg. Men det er enklere å jobbe for politiske endringer hvis det er mulig å engasjere forbrukere i kampanjer overfor bedrifter og politikere.
Å redusere forbrukermakten til et spørsmål om endringer i kjøpsadferd alene blir et så snevert perspektiv at Morgenbladets analyse blir misvisende.
Arild Hermstad
Leder, Framtiden i våre hender
Espen Heggedal
Leder i Grønn Hverdag