Annonse
12:47 - 04. juli 2013

Filosofi, psykologi og hovmod

Annonse
BDSM viser ikke at smerte som sådan er godt.

HEDONISME

Her er et moralfilosofisk problem: Hvilke ting i livet er verdt å oppnå, ikke bare som midler henimot videre mål, men som mål i seg selv? I min Ph.D.-avhandling tar jeg til orde for en hedonistisk posisjon, der det eneste godet i seg selv er nytelse, og det eneste ondet er smerte.

På bakgrunn av et intervju med meg i Morgenbladet 14. juni skriver Jørn Hokland i et innlegg 21. juni at han har avdekket tre feil ved mitt standpunkt.

Hokland spør: «Er det virkelig mulig å oppnå nytelse uten å godta smerte?» Svaret hans er «nei», og på den bakgrunn hevder han at jeg som hedonist gjør meg skyldig i en selvmotsigelse. Selvmotsigelser svir for oss fagfilosofer, så dette kunne ha vært et nådestøt. Men hvorfor er det selvmotsigende å hevde at nytelse er det eneste iboende godet, og smerte det eneste iboende ondet, og samtidig vedgå at litt smerte må til for å oppnå nytelse?

Hokland forklarer ikke hvorfor.

Videre skriver Hokland at BDSM er et problem for hedonister. Jeg vil vedgå at dersom BDSM-ere typisk står opp om morgenen, legger hånden i brød-risteren og tenker «Så deilig!», ville Hokland hatt et poeng. Men BDSM viser ikke at smerte som sådan er godt, bare at noen får seksuell nytelse av smertepåføring innenfor vise rammer, og det teller hverken for eller imot hedonisme.

Hokland hevder dernest at spedbarn orienterer seg mot kvinnestemmer, utvikler kjærlighet og trang til forståelse, og kan bli overrasket. På bakgrunn av det slutter han at mennesker har «primære epistemiske og sosiale behov som forklarer hvorfor ikke-hedonister finner kjærlige blikk og holdbare ideer verdifulle i seg selv». Hvordan viser dette at hedonisme er feilslått? Dersom det viser noe interessant, er det at vi har en psykologisk mekanisme som ville ha fått oss til å tro at
kjærlige blikk og holdbare ideer var iboende verdifulle selv om de faktisk ikke var det – og i den grad dette er filosofisk relevant, teller det i Hoklands disfavør.

Hokland hevder til slutt at jeg må ha «rotet meg helt bort», for smerte- og nytelsesmekanismen, kan han fortelle, har evolvert for å fremme overlevelse og reproduksjon. Slår det ikke Hokland at det er nokså hovmodig å kaste ut selvsagtheter og tro at han med det undergraver en doktoravhandling i et annet fagfelt enn sitt eget? At smerte og nytelse har evolvert, og spiller en viktig evolusjonsmessig rolle, sier ingenting om hvorvidt nytelsesopplevelser er iboende gode og smerteopplevelser er iboende dårlige. Hadde filosofi vært så enkelt, kunne vi ha lagt ned filosofifaget.

Ole Martin Moen

Ph.D. i filosofi, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt