Annonse

Annonse

08:26 - 01. februar 2013

Fiendtlig innstilt kunstmuseum

«Man forvalter fjær med håp om at de skal forvandles til de fryktede fem høns.»

KUNSTKRANGEL

Etter oppslaget om kunstscenen i Trondheim i Morgenbladet 25. januar (artikkelen «Politisk korrekt ekstremisme» av Tommy Olsson og tilsvaret «Jeg trenger ikke like dem», om museumsdirektør Pontus Kyanders forhold til nettmagasinet Art Scene Trondheim) er det i utgangspunktet to ting som kan framstå merkverdig: Hvilke fiendebilder er det Trondheim Kunstmuseum forholder seg til? Og hvordan har det seg at direktøren mener det er bevist at akkurat nynazister aksjonerer – med reinsdyrskinn påmalt hakekors på museumstrappen – som en sympatihandling med Art Scene Trondheim: «Nå har nynazistene slått følge med Art Scene Trondheim.»

Det marginale høyreekstremistiske segmentet av byens lokalbefolkning til tross er det likevel denne grupperingen som av museet er utpekt som (en av) dets konkrete motstander(e). Dette ideologiske grepet begynte med utstillingen Sammen, og etter mottagelsen av en svartlamonitts berømte ryggsekk (les: bombemisforståelsen), har det blitt klart at museets verdensbilde er mer ekstremt enn det resten av landets kunstinstitusjoner og aktører innehar.

Det er blitt fastslått at hendelsen dreide seg om en misforståelse, og altså ikke utgjorde en reell trussel. Likevel vedgår Kyander at nettopp denne hendelsen har ført til at han nå langer ut mot både AST og nazistene, i «kampanjen» som eskalerte rett før jul. Etter det nevnte reinsdyrskinnet uttalte museets direktør intet mindre enn at: «For tiden bekjemper TKM to fiender: Redaktøren av Art Scene Trondheim og nazistene. På en måte foretrekker jeg nazistene. De har i det minste en klar agenda. AST er kun intellektuelt uanstendig.»

Museumdirektørens uttalelser ligner velbrukte tabloide grep. Her later det til at man forvalter noen fjær med håp om at de skal forvandles til de fryktede fem høns. Men så lenge det foreligger en så klar meningsforskjell mellom museets framstilling og den oppfatning offentligheten har av hendelser som rammer museet, vil ikke slike iscenesettelser oppleves troverdig. Museet kan falle for egne mediegrep, med (kunst-)offentlighetens manglende tillit til kunstinstitusjonen som resultat.

Til tross for museumdirektørens oppfatning (om å føle seg sviktet av for eksempel nettsiden Art Scene Trondheim), er det faktisk vanskelig å spore fram kilden til forakten direktøren mener at han er berettiget til å framvise offentlig overfor dette spesifikke nettmagasinet. Det står på ingen måte i forhold til hva direktøren sier seg fornærmet over. Alle artikler – inkludert de som angår museets aktiviteter – ligger tilgjengelig og kan leses på nettsiden og ingen av disse inneholder diskreditering av direktørens faglighet, personangrep eller manipulerende ingresser, så det er brakt på det rene. Business as usual hos Art Scene Trondheim er faglig vurdering og kritikk av utstillinger og arrangementer – inkludert museets håndtering av egeninitierte debatter – på samme måte som vi kritisk reflekterer over samtlige andre kunstaktører og institusjoner i regionen.

Kyander innleder intervjuet i Morgenbladet med å si at han ikke trenger å like Art Scene Trondheim. Verken i Tommy Olssons artikkel eller i teksten «Direktørens mandat» på vår nettside, etterlyses dette. Derimot stilles det spørsmål ved hvorvidt en direktør skal male fiendebilder på veggen – som om det var folkedraugen i kommentarfeltet i Dagbladet som vekselvis tar bolig i formidlingen. Uttalelsene hans står i sterk kontrast til et spørsmål om hvorvidt man liker hverandre. Det forventes en større forståelse for hvor og når man kvesser stridsøksen(e): Benytter man sin posisjon til å fremme eget personlig opparbeidet sinne mot andre medaktører, har man ikke kun beveget seg utenfor sitt mandat, men viser tegn ikke å kunne skille mellom egen privatperson og faglig rolle som direktør.

Det ligger som kjent ingen automatikk i å allment skulle gjenkjenne det gode hos aktører som stiller seg opp som talspersoner for nettopp det gode. Direktørens fiendebilder og avgrensede toleranse oppfattes kontrastfullt paradoksale med hensyn til til hvilke visjoner direktøren mener å skulle innfri vedrørende menneskelig solidaritet og felles verdier. Art Scene Trondheim har til nå ikke sett museets mellommenneskelige agenda forankret i realpraksis.

Museets intensjon om å framstå som meningsytrende og klartalt aktør svekkes idet direktøren velger enkleste utvei: å bakke unna enhver faglig diskusjon.

Marit K. Flåtter
Tekstredaktør Art Scene Trondheim

Annonse

Mer fra Debatt