Debatt

Fagfolk har stor grad av frihet

PSYKIATRI

Tilbake fra ferie finner jeg flere kommentarer i Morgenbladet til min imøtegåelse av Tor Johan Ekelands påstander om «psykiatrien» 21. juni. La meg minne om utgangspunktet: Det gjaldt utsagn av typen «psykiatriens behandlingshistorie [er] ei historie om monolog, og om feilgrep og overgrep» og at den er «rula» av et «biomedisinsk grunnsyn». Det er ikke uvanlig at den slags kommer fra folkedypet, men det er forstemmende (og krenkende) når det kommer fra akademisk hold. Jeg tillot meg å spørre hva slags psykiatri Ekeland refererte til. I norsk psykiatri er et biopsykososialt grunnsyn rådende.

Tove Kjølseth (5. juli) forsøker å megle og trekker frem at også psykiatrien har hatt sine progressive pionerer som har fremmet fenomenologi og intersubjektivitet. Hun nevner spesielt R.D. Laing og vil gjerne ha mer av hans innflytelse som motvekt mot biomedisinske krefter. Jeg kjenner godt til Laing. Jeg traff ham i Oslo første gang og besøkte i 1969 hans behandlingskollektiv Kingsley Hall i London. På den tid distribuerte jeg også antipsykiatriens tidsskrift i Norge. Laing var en karismatisk og begavet mann, men fikk en sørgelig alkoholisert skjebne. Han gikk seg dessverre vill i biokjemi. Han var en frenetisk motstander av antipsykotisk medisin, men oppfordret kolleger og pasienter til å ta «bevissthetsutvidende» narkotiske stoffer og alkohol. Selv bukket han under for dette.

«Arbeidsbetingelsene i psykisk helsevern i Norge er blant de beste i verden.»

Laing var en god formidler av ideene til J.P. Sartre, men noen integrerende rolle har han aldri spilt. Den store pioneren for et integrert biopsykososialt syn var psykoanalytikeren J. Bowlby. I dag er hans tilknytningsteori nærmest et paradigme. Innenfor dette paradigmet er det mulig å «sy sammen» evolusjon, nevrobiologi, selvutvikling, mentalisering og sosialisering. Det tok sin tid før vi skjønte dette. På 1960-tallet lot vi oss forføre av Laing og overså arbeidene til Bowlby.

Kristin Mack-Borander og Henrik Kamphus (19. juli) støtter Ekelands forsvar av «subjektiviteten» og bruker den amerikanske psykiaterforeningens diagnosemanual DSM-5 som et skrekkens eksempel. Men igjen, hva slags psykiatri er det vi snakker om? DSM-5 er ingen behandlingsmanual. Som diagnosemanual har den sine åpenbare problemer. Det vet jeg mye om siden min forskningsgruppe har drevet forskning på DSM-kategorier i mange år. Men hvem er det som har opphevet DSM-IV/5 til «psykiatriens bibel»? Det er i hvert fall ikke vi som er involvert i DSM-forskning.

Man kan like det eller mislike det, men et diagnosesystem for mentale lidelser må man faktisk ha. Det må også Siri Gullestad (kommentar, 2. august) ha, både i egenskap av å være professor i psykologi og praktiserende psykoanalytiker. Sammen kan vi være bekymret for en tiltakende medikalisering i samfunnet, men dette rokker ikke ved behovet for et diagnosesystem. Dette må vi som har ansvar for undervisning i psykologi og psykiatri formidle klart og tydelig til studenter og offentligheten. Undervisningen om DSM-diagnostikk (for personlighetsforstyrrelser) som utgår fra min avdeling starter alltid med en gjennomgang av DSM-systemets kunnskapsteoretiske og pragmatiske problemer. La meg også minne om at en diagnosemanual ikke legger føringer for behandling. Det som legger føringer for behandling er gjeldende evidens. Dette er selvsagt også et problematisk begrep, men uten forankring i empiri er det fritt frem for all mulig sjarlataneri.

Det at behandling i «offentlig psykisk helsevern preges av et ønske om rask symptomreduksjon», synes jeg ikke er spesielt oppsiktsvekkende. Hverken for myndigheter, fagpersoner eller pasienter. Hvem ønsker ikke å bli kvitt plagsomme symptomer fortest mulig? Mack-Borander og Kamphus synes imidlertid å mene at det bevisst velges overflatiske og kortsiktige løsninger. Det gjøres nok i noen overbelastede deler av psykisk helsevern, der en også kan slite med mangelfull kompetanse. Men allment sett er det faktisk slik at arbeidsbetingelsene i psykisk helsevern i Norge er blant de beste i verden. Våre amerikanske kolleger himler med øynene. Amerikansk psykiatri har lenge vært i en bølgedal. Lone Frank tydeliggjør dette godt i sine samtaler med eldre desillusjonerte amerikanske psykiatere (2. august). I Sverige ser mange på oss med nostalgisk lengsel etter at kognitiv adferdsterapi overtok hegemoniet for noen år siden og banaliserte behandlingshverdagen. I Danmark har myndighetene lagt ganske strenge føringer for terapienes lengde. I Norge er det slik at terapeuter har stor grad av frihet til å bruke sin intersubjektive kompetanse. Og det gjelder ikke bare på vår avdeling på Ullevål.

Sigmund Karterud

Professor, UiO

Mer fra Debatt