«Finnes det ikke også etiske vrangforestillinger som kan gjøre en utilregnelig?»
BREIVIK-DOMMEN
Mot slutten av sin presentasjon av den første sakkyndig-rapporten i rettssaken etter 22. juli-massakren redegjorde psykiater Synne Sørheim for hva hun mente var essensen i Anders Behring Breiviks utilregnelighet: Han tilskrev seg selv retten til å bestemme over liv og død i kraft av sin posisjon i en ikke-eksisterende organisasjon. Da grep dommer Wenche Elisabeth Arntzen inn og spurte hvorfor dette måtte anses som en fullstendig umulig og altså sinnsforvirret tanke. Det er ingen som har en slik rett, svarte Sørheim.
På dette punktet tenkte jeg at saken sto og vippet – med omgjøring av utilregnelighetsdiagnosen som sannsynlig utfall. Sørheim hadde levert en inntrengende oppsummering av sakens kjerne, men svarte kanskje ikke like overbevisende på Arntzens kritiske spørsmål: Var Breiviks handlinger umulige utelukkende i betydningen «umoralske», eller var de det i betydningen «sinnsforvirrede»? Arntzen la opp til den første betydningen, noe som bekreftes av en viktig formulering i dommen. Forbrytelsene var etisk umulige, heter det der, men ikke uforenlige med at forbryteren forsto det forkastelige i sine handlinger og dermed var ansvarlig for dem. De var umoralske, men ikke rasjonelt umulige.
Men er det så enkelt? Spørsmålet er blitt aktualisert av psykiaterne Tor K. Larsen og Alv A. Dahl, som i Aftenposten 28. juni problematiserer det begrepet om «fullstendig umulige» forestillinger som ble lagt til grunn for dommen. De mener at det relevante psykosebegrepet ikke gjelder tanker som strider mot alle fysiske lover, det er tilstrekkelig at de fungerer som vrangforestillinger i bestemte situasjoner. Hva da med våre normative begreper – finnes det ikke også etiske vrangforestillinger som kan gjøre en utilregnelig?
Selv synes jeg Sørheim satte fingeren på et sentralt punkt: Breivik hevdet at han som ridderjustitiarius i organisasjonen Knight’s Templar hadde rett til å bestemme over liv og død. Samtidig vet vi at hans handlinger var ledsaget av grenseløse voldsfantasier, blant annet om «festlynsjing» og massedrap på barn. Er det ikke da nærliggende å anta at enmannsorganisasjonen hans bare tjente til å klistre uforståtte, «moralske» ord og vendinger på private voldsimpulser? I så fall var hans forferdelige handlinger snarere forvirrede enn egentlig umoralske, noe de følgende tenkte og virkelige tilfeller kan tjene til å illustrere.
En kirkebrenner og erklært satanist uttaler at «for meg betyr moral å spre ondskap». Et slikt utsagn er det lett å bli sjokkert av. «Spre ondskap – herregud, hvor umoralsk går det an å bli!» Men kanskje det ikke er en helt adekvat reaksjon. Kanskje feilen med utsagnet ikke er at det er umoralsk, men at det er meningsløst. I det norske språk kan jo ikke ordet «moral» bety å spre ondskap. Det er da uttrykk for begrepsforvirring, og for at satanisten ville gi sine ondsinnede planer en misforstått moralsk legitimering.
På en måte gjør det avstanden mellom ham og de fleste av oss bare større. Vi har ikke samme språk, så vi kan ikke engang være saklig uenige. På den annen side stikker kanskje ikke den verbale forvirringen så dypt i en satanists personlighet at han konsekvent lever etter den. Kirkebranner er ille nok, men det er tross alt ikke det samme som uavlatelig å pine, plage eller drepe sine medmennesker. Derfor er heller ikke en skummel satanist nødvendigvis utilregnelig. Men hva med følgende tilfelle?
Lille Hans på fire år stjeler storebrors luftpistol, tar den med i barnehagen og skyter på alle han har følt seg krenket av. Til de fortørnede voksne sier han at det var hans soleklare rett: «Pappa har sagt at vi skal straffe dem som gjør noe galt, og de slemme fortjener å bli skutt, det bestemmer jeg.» Selv om vi spontant reagerte med fortørnelse, ville vi nok besinne oss og innse at Hans ikke var moden nok til vanlig refs. Uten mentale sperrer førte han et privat hevntokt under dekke av en moralsk terminologi han ikke forsto så mye av. Spørsmålet er om vi kan si det samme om Breivik.
Eller er det litt lettvint å bruke et barn som eksempel? La oss se på enda et tilfelle av etisk forvirret vold, som har vært brukt i aktuelle debatter om rasjonalitet og normer.
Illongot-stammen lever på det filippinske høyland. I tiden før ekteskapsinngåelse er det der ikke uvanlig at en ung mann overfaller et tilfeldig offer fra nabostammen og skjærer hodet av ham. Det er en manndomsprøve som øker brudgommens anseelse hos bruden og hennes familie. Slik kan den faktisk oppleves som en plikt, uten at gjerningsmannen er utilregnelig. Men hva om noen gjør det samme i vårt samfunn? Hva om en ung mann i bygde-Norge for å gjøre inntrykk på nabojenta skjærer hodet av en jevnaldrende fra nabobygda? Dersom han sa at han gjorde det av pliktfølelse eller for å bli sett opp til, ville vi nok ikke betrakte ham som tilregnelig.
Det henger sammen med at riktignok kan skikken blant Illongot-folket oppfattes som barbarisk og moralsk forkastelig. Men i denne stammen er drapshandlingen integrert i et forestillingsunivers om handlekraft, respekt og ansvar som på en eller annen måte kan kobles til «moral». Det kunne den ikke hos oss. Hvis morderen sydet av drapsfantasier, men unnskyldte seg med å vise til Illongot-folket, ville vi derfor oppfatte det som et like ufordøyd moralsk vokabular som hos lille Hans. Om han dessuten trodde det ville gjøre positivt inntrykk på jenta, måtte det bero på en drastisk sosial realitetsbrist.
Hva skal vi da si om Breivik, i den grad han mente å handle på vegne av flere enn seg selv? Hvordan står det til med hans sosiale realitetssans når han ønsket å drepe tusen mennesker i Oslo sentrum for å øke oppslutningen om sin sak?
Ikke vet jeg hva som veier tyngst i dette tilfellet, den manglende forståelsen av normative, moralske realiteter eller av faktiske, medmenneskelige reaksjoner. Begge deler kan kalles en mangel på sosial realitetssans, og er en slik mangel virkelig forenlig med det å være en tilregnelig person?
Truls Wyller
Professor, Filosofisk institutt, NTNU