Annonse
12:00 - 27. september 2013

Enda en ubehagelig sannhet

Annonse
Det finnes ingen
klimakvoter for
skilsmisse.

SKILSMISSEKULTUREN

Sissel Gran forsøkte i Morgenbladet 20. september å blåse i liv i en debatt rundt et tema hun savner på dagsorden, nemlig barn og skilsmisse. Hun føyer seg med dette inn i rekken av flere, deriblant Anne Holt, som tok opp temaet i Dagsavisen i februar, og Marit Slotnæs som prøvde seg i Morgenbladet i slutten av juli.

Men som Gran selv påpeker: Debatten vil ikke leve. Skilsmissen er friskmeldt. Og hvorfor skulle den ikke være det? Skilsmisse er i mange tilfeller en god løsning fremfor en oppvekst i et konfliktfylt hjem eller med foreldre i et dødt ekteskap. Flere studier tyder på at det går bra med 80 prosent av skilsmissebarna. Men Gran stiller et viktig spørsmål, nemlig: Hva er bra? Hun antyder i samme åndedrag at «bra» kanskje ikke er så bra som man har likt å tro.

Hvorfor ønsker vi ikke som samfunn å reflektere rundt dette? Kan det være samvittigheten til foreldrene til de rundt 500 000 barna i Norge som har opplevd skilsmisse, som stritter imot? Kanskje er det rett og slett for ubehagelig.

Hva som legges i at skilsmissebarn fungerer «bra» varierer veldig. Ofte dreier det seg om ikke å dukke opp i statistikker over angst, depresjon, rusmisbruk, spiseforstyrrelser, atferdsproblemer, selvskading, arbeidsledighet, med mer. Enkelte ganger ser man hakket nøyere etter, i forsøk på å oppdage problematikk som kanskje ikke er så lett å krysse av for på et skjema, som lav selvfølelse, lav selvtillit eller mindre synlige sosiale tilpasningsproblemer.

Blant skilsmissebarna jeg har truffet, har jeg imidlertid aldri opplevd den nevnte problematikken som pregende eller fremtredende. Dette stemmer jo også med statistikken, flesteparten av skilsmissebarna sliter ikke med disse tingene, i hvert fall ikke i særlig lang tid.

Likevel er det noe der, noe som skurrer. En slags iboende usikkerhet, eller sårbarhet kanskje. Er det greit at jeg er her? Er jeg ønsket? Hvor er egentlig hjemme? Gran er inne på det, en følelse av tomhet, hjemløshet, rotløshet. En forventning om at ting ikke vil vare. En annerledes innstilling og atferd i egne parforhold. Ikke ødeleggende nok til at vi blir en del av statistikkene, men nok til å prege, nok til å plage, ikke så mye, men litt.

Jeg er ikke nærheten av å ha noe annet enn andres og egne tanker, erfaringer og opplevelser til å underbygge denne påstanden med, men jeg kommer med den likevel. Og er det så usannsynlig at man preges sterkt av å ha opplevd en skilsmisse, om enn det ikke fanges opp av vanlige mål på god og dårlig fungering?

For la oss se på hva en skilsmisse med barn involvert egentlig er. Det innebærer at den situasjonen mamma og pappa vurderte som fin å bringe ett eller flere barn til verden innenfor, opphører. Det er rett og slett rammene for barnets eksistens som forsvinner. Smak litt på det, si det høyt for deg selv. Tenk på hva det innebærer. Barna blir et logistisk problem, mens foreldrene i mange tilfeller får muligheten til selv å velge når det best passer dem å være foreldre. Det hadde vært merkelig hvis det ikke skapte usikkerhet.

Det er en vond setning å lese, og en helt uunngåelig konsekvens av at et foreldrepar velger å gå fra hverandre. Det står i motsetning til en rekke andre forhold rundt en skilsmisse, som kan gjøre den mer eller mindre skadelig for barna. Eksempelvis dårlig samarbeid og relasjon mellom foreldrene, foreldre som flytter til hver sin kant av landet, svekket økonomi som følge av bruddet, depresjon hos foreldre med kjærlighetssorg, med mer. Alle disse faktorene er betydningsfulle, men også mulige å unngå.

Og det er her den ubehagelige sannheten slår oss. Det er en overhengende fare for at skilsmisse i seg selv har en negativ effekt på barna involvert, også de 80 prosentene det går «bra» med. Dette uten at skilsmissen er spesielt dramatisk eller stygg, uten at foreldrene skriker og hyler, uten at sønnen må lage middag til sin hjerteknuste mor, uten at barna mister kontakten med en av foreldrene eller søsken med hverandre. En negativ effekt som ikke kan megles bort, med mindre meglingen gjør at hele skilsmissen unngås. Vi kan heller ikke kjøpe oss ut, det finnes ingen klimakvoter for skilsmisse. Det er med dette en sannhet som, skulle den stemme, passer svært dårlig med en tidsånd der individualisme og selvrealisering aldri har stått mer i fokus.

Misforstå meg ikke. Jeg ønsker ikke at lidende par skal holde sammen for barnas skyld, det blir ikke tryggende, gode familieforhold og oppvekstvilkår av sånt heller. Jeg ønsker derimot arbeid og tilrettelegging for at familien som institusjon skal gjenvinne noe av sin tidligere tyngde. En lite sexy målsetning i Norge i 2013, jeg er klar over det.

Slikt arbeid kan for eksempel ta form av trening i emosjonell kompetanse i skolen, bevisstgjøring rundt konsekvenser av skilsmisse, forebyggende tiltak via familievernkontorer eller andre instanser, og høyere antall obligatoriske familie- og parterapitimer ved ønske om skilsmisse. En anerkjennelse av at en familie er en enhet som faktisk ikke bør oppløses, selv om det kanskje går «bra» å gjøre det.

Gran etterlyser en protest fra generasjon skilsmisse. Her kommer den i form av en oppfordring: revurdér skilsmissens status som friskmeldt. Jeg er nemlig stygt redd for at den må sykemeldes igjen. Uansett hvor ubehagelig det er.

 

Hedda Søgnen

Psykologistudent (24)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.