For noen år siden gjennomførte Harvard- og Yale-forskerne Mike Norton og Dan Ariely en undersøkelse av amerikaneres syn på ulikhet. Forskerne viste deltakerne i studien tre ulike kakediagrammer over formuesfordelingen i henholdsvis USA, Sverige og et fiktivt land med en perfekt egalitær formuesdistribusjon.
Kakediagrammene var utformet slik at deltakerne i studien ikke visste hvilket land figurene svarte til. Respondentene ble bedt om å velge hvilket samfunn de helst ville levd i – med filosofen John Rawls’ «uvitenhetens slør» som betingelse, hvor du på forhånd ikke vet hvilke egenskaper du vil besitte i det nye livet ditt. Forskernes funn var overraskende. Når valget sto mellom USA og Sverige, valgte 92 prosent Sverige. Selv når valget sto mellom det fullstendig egalitære samfunnet – et helt flatt samfunn som ikke engang Sovjetunionen nærmet seg – foretrakk hele 77 prosent dette samfunnet fremfor USA. Dette gjaldt temmelig likt om man var mann eller kvinne, rik eller fattig eller om man stemte på Demokratene eller Republikanerne i presidentvalget.
Norge har utvilsomt en mer jevn fordeling av rikdom enn hva USA har. Men sosiologen Marianne Nordli Hansen har kommet frem til overraskende funn om skjevheten i formuesfordelingen i Norge. I en nylig utgitt studie av formueregisteret viser Nordli Hansen at den rikeste prosenten av landets befolkning mellom 20 og 65 år kontrollerer hele 25 prosent av landets nettoformue. Den rikeste prosenten kontrollerer rundt 50 prosent av landets finansformuer (aksjer, obligasjoner og lignende).
Hva synes nordmenn flest om dette? I 2009 var 60 prosent av deltakerne i Valgundersøkelsen enige eller delvis enige i at de økonomiske forskjellene i Norge var så store at «myndighetene må se det som en hovedoppgave» å minske dem.
Flere har i løpet av valgkampen påstått at forskjellene blir mindre i Norge. SV-leder Audun Lysbakken påsto at «i vår tid i regjering har forskjellene gått ned». Til tross for at Lysbakkens utsagn er blitt stemplet som «sannhet» av Aftenpostens faktasjekkredaksjon, er det en kontroversiell påstand.
Et alternativt mål for ulikhet – P90/P10-ratioen – viser en svak økning i inntektsulikhet fra 2000 til 2011, ifølge SSB. Men tallet fanger ikke opp endringer i ekstremitetene i skalaen – hvor mye de veldig rike og veldig fattige endrer sin stilling.
Antallet milliardærer i Norge er anslått å ha økt med nærmere 300 prosent fra 43 milliardærer i 2000 til 168 milliardærer i 2010. Fra 2000 til 2009 økte konsentrasjonen av formue blant landets arbeidsføre befolkning, både når det gjelder nettoformue og finansformue. Den rikeste prosenten i landet eide 40 prosent av landets finansformue i 2003 og rett under 50 prosent i 2008, viser Nordli Hansens studie. Når det gjelder nettoformue økte den rikeste prosenten sin del av nettoformuer fra rett over 20 prosent til rundt 25 prosent fra 2000 til 2009.
De aller rikeste i samfunnet tjente på 1980-tallet 26 gjennomsnittsinntekter i året, men gjennom 2000-tallet tjente de superrike 178 gjennomsnittsinntekter. Målt på denne måten har «ulikheten i Norge nådd et nivå der de superrike på ett år i snitt tjener like mye som fire-fem gjennomsnittsnordmenn gjør på et helt arbeidsliv», ifølge en rapport fra tankesmia Manifest.
Andelen fattige har også økt. Blant dem som er i arbeid har «risiko» for fattigdom økt fra 4,5 prosent i 2003 til 5,6 prosent i 2011, ifølge Eurostat. Barnefattigdommen har økt fra fra 8,9 prosent av personer under 18 år i 2003 til 9,4 prosent i 2011.
Velferdsstaten er et spleiselag, og forutsetter en grunnleggende solidaritet. Hvis velferdsstaten skal overleve inn i det neste århundret må vi gjøre noe med den store avstanden mellom de rike og resten.
Victor Lund Shammas
Universitetslærer i sosiologi, UiO
En forlenget utgave av innlegget er tidligere publisert i Manifest Tidsskrift.