Da Harald Eia vikarierte som kultursosiolog ved Høgskolen i Telemark tidlig på 1990-tallet, var han en nyfrelst bourdieuaner og lovende ung sosiolog. Nå, vel tyve år etter, er han blitt en falmet komiker, skuffet sosiolog og frafallen bourdieuaner (Morgenbladet, 31. mai). Han ser ikke lenger de sosiale distinksjonene blant venner i kultureliten på Ullevål Hageby.
Men Harald Eia er for seint ute. Rekken av frafalne, renegater og revisjonister etter Bourdieu er allerede lang. Å være entusiastisk bourdieuianer har ikke samme distingverende verdi i akademia lenger, iallfall ikke i Frankrike. De mest dedikerte omtales der ofte litt nedlatende som «bourdivin» eller «bourdivine» på de intellektuelle kafeene (jf. ordspillet på «dieu = gud», «divin = guddommelig). Samtidig er Pierre Bourdieu – både i Frankrike og internasjonalt – plassert som en udiskutabel sosiologisk klassiker, som både tilhengere og motstandere må forholde seg til.
Men det står stadig strid om Bourdieus sosiologi, helt i tråd med dokumentarfilmen om ham fra 2001 (Sosiologien er en kampsport). Det går ofte et skarpt skille mellom svorne tilhengere og innbitte motstandere av Bourdieus sosiologi. Det skyldes nok dels at teorien har et preg av avslørende sosioanalyse: Vår genuine kjærlighet til kunst avsløres som et (iallfall delvis) sosiokulturelt distinksjonsspill.
Men når Bourdieu var og er omstridt, ikke minst i fransk akademia, skyldes det også aspekter ved hans person. Da jeg selv fulgte et seminar i utdanningssosiologi under Bourdieu i Paris våren 1970, opplevde jeg ham som en utrolig medrivende og karismatisk seminarleder. Mange unge franske – og noen utenlandske – studenter og forskere flokket seg rundt denne karismatiske lederen på 1960-, 70- og 80-tallet.
En rekke av Bourdieus tidlige arbeider er da også skrevet sammen med kollegaer: Passeron, Darbel, Boltanski, Saint Martin, m.fl. Da Bourdieus utdanningssosiologiske hovedverk – La Réproduction – kom ut i 1970, markerte fransk sosiologis konservative nestor, Raymond Aron, det med en liten lovtale i en av sine forelesninger ved Sorbonne. Seinere ble Aron mer kritisk til Bourdieu. Han sammenlignet ham med «en sektleder, sikker på seg selv og dominerende». Han mente at han var «uforsonlig overfor dem som kunne skygge for ham».
«Harald Eia er for seint ute. Rekken av frafalne, ren'egater og revisjonister etter Bourdieu er allerede lang.»
Aron (død 1983) hadde kanskje rett. Iallfall har mange av Bourdieus tidligere elever og medarbeidere etter hvert distansert seg mer eller mindre klart fra ham: Luc Boltanski, som utga en bok om fotografiet sammen med Bourdieu i 1974 (Un art moyen), har til og med utviklet en alternativ «pragmatisk» sosiologi i skarp kontrast til Bourdieu.
I et intervju med Le Monde for et par år siden uttalte Boltanski selvironisk: «Jeg har bedradd alle. Jeg har bedradd min kone, jeg har bedradd Bourdieu …» (sitert etter hukommelsen).
Nathalie Heinich, en annen av Frankrikes sentrale kunstsosiologer, skrev en kritisk biografi om Bourdieu og hans sosiologi i 2007 (Pourquoi Bourdieu?). Hun hadde Bourdieu som veileder på 1970-tallet, men plasserer seg nå i kritikernes rekker. En annen sentral Bourdieu-elev, kanadiske Michèle Lamont, har blant annet skrevet en komparativ studie av ulikhet og distinksjoner i USA og Frankrike (Money, moral and manners, 1992).
Den kan leses som en kritisk oppfølger til Bourdieus Distinksjonen (1979). Pierre-Michel Menger, som nylig ble utnevnt til et prestisjefullt professorat i «sociologie du travail créateur» ved Collège de France, er også en frafallen Bourdieu-elev. Han betrakter Bourdieu som for mye av en determinist og legger langt større vekt på sosiale aktørers (in casu kunstneres) frie handlingsrom enn Bourdieu gjorde.
Samtidig står de alle – både de frafalne og de troende – i gjeld til Bourdieus sosiologi. Mange av Bourdieus grunnbegreper (sosialt felt, symbolsk makt, legitim kultur, osv.) er blitt stående som sentrale begreper både i kultursosiologien og annen sosiologi.
Bourdieus empiriske produksjon var dessuten svært omfattende. Morgenbladets lesere kan ha fått inntrykk av at han bare skrev om kunstpublikum og smakshierarkier, jf. hovedverket Distinksjonen. Men han etterlot seg i tillegg en rik arv av empiriske studier, blant annet om kabylske og pyreneiske bønder, om utdanning og ulikhet, om akademikere, om statlige eliteskoler, om det litterære feltet, om boligspørsmål og om kunstnere og kunstinstitusjoner.
For moderne kultursosiologi, ikke minst den empiriske kultursosiologien, er Bourdieu en uomgjengelig referanse. I vårt kultursosiologiske forskningsmiljø ved Høgskolen i Telemark og Telemarksforsking har vi hentet mye inspirasjon fra Bourdieu, men også fra hans kritikere (som Menger, Heinich og Lamont). At Bourdieu er kanonisert som en uomgjengelig sosiologisk klassiker, ble tydelig markert under jubileumskonferansen for Distinksjonen i Paris i 2009.
Samme år publiserte Tony Bennett m.fl. boka Culture, Class, Distinction, et forsøk på å gjenta Bourdieus distinksjons-studie i England circa førti år etter. Når man «gjentok» studien i et annet land så lenge etter, måtte man selvsagt også vente andre funn. Men man fant stadig klassekulturelle forskjeller, om enn ikke like sterke som i Frankrike på 1960- og 70-tallet. På den andre siden framsto skillelinjer basert på kjønn og etnisitet som viktigere enn i den gamle studien.
En forsker som påkaller så mye diskusjon, strid og nye undersøkelser lenge etter sin død, er neppe utdatert, selv om han ikke lenger er på moten i Ullevål Hageby.
Per Mangset
Professor i kulturstudier, Høgskolen i Telemark