«Naturligvis er det irriterende for frivillig barnløse når homomiljøet oversvømmes av tåteflasker og gulpekluter.»
BARNLØSHET
Monica Wegling beklager seg i kronikken «Kvasidiagnosen barnløshet» (Morgenbladet 1. mars) over homofiles barneønske, og generelt over synet på barnløshet som en sykdom. I en kronikk i siste nummer av Blikk etterlyser hun også prinsipiell tenkning i barnedebatten. Den må, forstår vi, komme fra slike som henne – de frivillig barnløse – for de av oss som har fått barn, er hårsåre og ute av stand til å tenke klart.
Wegling later til å forveksle prinsipiell tenkning med en konstruktivisme så bastant at man nesten ønsker seg en reprise av Harald Eias Hjernevask. For henne later sykdom til å være en rent statistisk kategori: Ufrivillig barnløse utgjør rundt 10 prosent av befolkningen og kan derfor ikke «defineres som tilstrekkelig minoritet til å få særbehandling». Homofile utgjør «3 til 5 prosent», og homofili er «dermed et enda større avvik», men «ikke lenger en diagnose, på tross av sin definitive mindretallsstatus i forhold til gjennomsnittsfamilien».
Det er mulig at jeg har fått hodet ødelagt av svangerskapet, men jeg trodde at et «stort avvik» var et avvik som var kvalitativt svært ulikt gjennomsnittet, ikke et som var sjeldent. Jeg trodde også at sykdom handlet om tap av biologisk funksjonsevne, ikke om sosiale mønstre og statistisk forekomst. En lunge er syk dersom den ikke tar opp nok oksygen. Hva så med en eggstokk som ikke produserer egg? Endelig trodde jeg at retten til «særbehandling» var en skjønnsvurdering: Skaper avviket personlige ulemper som er så store at samfunnet bør avhjelpe dem?
Weglings vurdering av det siste spørsmålet er nei for barnløshetens vedkommende. Det er en legitim konklusjon som kan begrunnes på ulike måter. Wegling begrunner den med den samme bastante konstruktivismen: De som er ulykkelige fordi de er barnløse, har bare feil perspektiv. Om de sluttet å se seg selv som pasienter og heller prøvde å være «et eksempel til etterfølgelse der lykke kan oppnås uten å formere seg», ville alt bli bedre.
Når Wegling sier at de sutrende barnløse «bidrar til å gjøre rammene for et normalt liv trangere for alle», antar jeg at det skyldes at barnemaset gjør det vanskeligere for henne å legitimere sin egen barnløshet. Naturligvis er det skuffende og irriterende for frivillig barnløse når homomiljøet oversvømmes av tåteflasker og gulpekluter. Men nettopp derfor har jeg vondt for å se hvorfor Wegling skulle være så mye mer nøytral enn de av oss som deltar i debatten med barnegrøt på genseren.
I likhet med Wegling kunne jeg levd aldeles utmerket uten barn, men i motsetning til henne anerkjenner jeg at barneønsket, for mange av dem som har det, er sterkt og stikker dypt. Det kan ikke velges bort, og slett ikke elimineres av det høyverdige ønsket om et mer mangfoldig samfunn.
Ut fra Weglings logikk kunne single heterofile i forrige århundre krevd at homofile burde slutte å klage over at de ikke kunne ha et kjærlighetsliv. Kunne de ikke bare omfavne singellivet? Å være singel var jo ingen sykdom, og det er ingen menneskerett å ha en kjæreste. Ja, Wegling vil kanskje hevde at selve homofilien er en sosial konstruksjon eller et individuelt valg. Slik har få opplevd det: «Passar inte til upprorsman / och tvangs ändå bli det», skrev Karin Boye i sin tid. Ikke alle homofile er gøyale og ukonvensjonelle. De fleste av oss er nokså ordinære, ja, like skuffende tråkige som de heterofile.
Når homofile krevde retten til å leve sammen, handlet det om å få realisert dype livsbehov innenfor samfunnets rammer. Med økt aksept forsvant mye av trangen til opprør mot konformiteten, og dette er et tap for en minoritet i minoriteten, nemlig dem som foretrakk subkulturen, friheten og de forbudte seksuelle møtene.
Mønsteret gjentar seg med barnelivet: Mange ønsker seg inn i det, og for dem som ikke deler ønsket, innebærer økt adgang økt konformitetspress. Både single og barnløse utsettes for mye utidig gnål. I et samfunn som var mindre familiedominert, ville presset ha vært mindre. Likevel er det mye forlangt at de ufrivillig barnløse skal omfavne sin skjebne for at Wegling skal få mindre pes i høytidene. Ta heller mammabloggerne!
Mie Hidle
Lektor