10:45 - 25. oktober 2013

Åpne dører og dype forklaringer

Det finnes ingen humanistisk front mot naturvitenskapen.

Faksimile: Morgenbladet 18. oktober

Vitenskapsdebatt

  • Steven Pinker skrev i essayet «Naturvitenskapen er ikke din fiende» i Morgenbladet 18. oktober at humaniora og samfunnsfagene er i krise, og at krisen er selvforskyldt – fordi disse fagtradisjonene ikke har åpnet seg for naturvitenskapens enorme landevinninger.

Den amerikanske psykologen og professoren Steven Pinker legger seg ikke akkurat på kne når han skal fremføre sin «bønn til oversette forfattere, underkjente professorer og historikere uten fast stilling», forrige ukes essay i Morgenbladet om forholdet mellom naturvitenskap og humaniora. Nådig nikker han til «Descartes, Spinoza, Hobbes, Locke, Hume, Rousseau, Leibniz, Kant, [og Adam] Smith». Det som interesserer ham ved dem, er hva de ikke var og ikke visste, og han ser for seg hvordan han selv kunne vært deres lærer, om han ikke hadde ankommet tiden for sent: «Når jeg leser disse tenkerne, skulle jeg ofte ønske jeg kunne reise tilbake i tid og lære bort litt naturvitenskapelig førsteårspensum for å fylle et hull i argumentasjonen eller hjelpe dem forbi et hinder.»
 

Bildet av filosofihistoriens kjemper som førsteårsstudenter i Pinkers klasserom er et eksempel på hvordan humanioraforskere ikke tenker: Vi ser ikke på historien som fremskritt med oss selv som fortidens mål. Vi er opptatt av hvordan mennesker som disse faktisk tenkte, innenfor sine egne historiske omgivelser, og vi er opptatt av kompleksiteten og det fremmede i det de faktisk skrev. Hobbes’ Leviathan, Rousseaus Om ulikhetenes opprinnelse og Adam Smiths The Wealth of Nations er ikke uferdig evolusjonspsykologi. De som skrev dem, visste usedvanlig godt hva de gjorde, og deres virkningshistorie omgir oss fremdeles.

Uansett hvor stor tiltro vi har til moderne naturvitenskap: Denne virkningshistorien handler ikke om det disse tenkerne ikke visste og ikke skrev, men om måter de faktisk ble tolket og etterfulgt på, og om konsekvenser arbeidene deres faktisk har hatt.
 

Jeg er humanist selv: Jeg er historiker, og i det meste av det arbeidet jeg gjør, arbeider jeg som en helt typisk humanist: Jeg studerer tekster, bilder, musikk og gjenstander som omgir oss – som levninger av en fortid som er forsvunnet, samtidig som den preger vår egen kultur, former vår virkelighetsforståelse, og begrenser og åpner vårt politiske spillerom. Adams Smiths verk The Wealth of Nations (1776) er en nøkkeltekst for den som vil bygge seg en bred historisk forståelse av vår egen tids økonomiske situasjon, fordi den er en avgjørende del av idégrunnlaget for den moderne økonomiske liberalismen.

Men det er en tekst som i ettertid er blitt tolket ulikt, brukt ulikt, og blitt påberopt med rette eller urette i ulike sammenhenger. Alt dette vil humanister og samfunnsforskere forstå, og da må de diskutere både teksten og dens virkningshistorie i lys av det den var og det den ble.

Pinker har selvsagt rett i at det også er mye Smith ikke visste, og at det dermed også er mye teksten hans ikke er. Den innsikten er imidlertid så allmenn at den verken griper de virkelige substansene i teksten eller den betydningen den har hatt i ettertid. For meg er det dette vi har størst behov for å forstå. The Wealth of Nations har ikke ligget urørt i klasserommet i påvente av Steven Pinker.
 

Men la oss ta et skritt tilbake og se på hva slags debatt Pinker går inn i med sitt essay. Dette er nemlig ikke en vitenskapelig diskusjon. Hans eksempler på «angrep» på naturvitenskapene er langt fra de stedene hvor vitenskapen utvikler kunnskap og teori. Det første sitatet er fra et innlegg av historikeren Jackson Lears i The Nation, et ukentlig nyhetsmagasin. Lears har tatt skarp avstand fra Pinkers gjengivelse av hans synspunkter. Det andre er hentet fra en tale som ble holdt av George W. Bush’ bioetiske rådgiver Leon Kass for seks år siden. Kass er professor emeritus ved University of Chicago, men han har doktorgrad i biokjemi og er en selsom kilde til hva som er gjengse holdninger i humaniora nå.

Angrepene på naturvitenskapen i amerikansk politisk offentlighet er og har vært reelle nok, men de har definitivt ikke dreid seg om å forsvare humanistisk forskning. Det tjener ingen å fremstille politisk vitenskapsskepsis som en vitenskapelig borgerkrig. Kreasjonistiske, patriotiske og antiintellektuelle bevegelser i USA er noe ganske annet enn vitenskapen selv, men det er debattene rundt disse bevegelsene som nedfeller seg i Pinkers kilder, ikke noen humanistisk front mot naturvitenskapen.
 

Den fronten finnes ikke. Alt det Pinker foreslår at humanistiske fag kan ta i bruk, er gammelt nytt. Det finnes knapt et institutt for musikkvitenskap som ikke driver forskning basert på naturvitenskapelige metoder. Lingvistikken er helt selvsagt basert på fysiologi og akustikk, arkeologi er så selvsagt tverrfaglig at ingen vil tenke på faget som delt, «technical art history» og konservering foregår i laboratorier der kjemi møter kunsthistorie.

Ingen vil forske eller undervise i den eldste historien uten å trekke veksler på biologi, botanikk og geologi og diskutere klimaets endringer og hvetens evolusjonshistorie. De prinsipielle motforestillingene er der ikke, selv om kunnskapen og utvekslingen selvsagt kan og bør bli bedre på alle hold.

Det er forskjell på vitenskap og politisk polemikk. Pinker ser dem under ett – og mener at det er hans meningsmotstandere som generaliserer: «Like vanlig, og like historieløst, er det å gi naturvitenskapen skylden for politiske bevegelser med et vitenskapelig skinn, særlig sosialdarwinisme og eugenikk.» Men ingen som bedriver noen slags seriøs vitenskapshistorie vil klandre «naturvitenskapen» for noe som helst, ikke i bestemt form entall.

Evolusjonsbiologien var utvilsomt en referanse for tenkning og forskning som vi i dag kan se som rasistisk og totalitær, men vitenskapshistorikere deler ikke ut skyld: De vil forstå de intrikate sammenhengene mellom vitenskap og politikk, og da opererer de selvfølgelig ikke med «naturvitenskapen» som enhet. De er opptatt av å være nøyaktige og av å finne presise inntak til historiske sammenhenger.
 

En parallell er kritikken av eldre verdenshistorie, som tidligere ofte ble skrevet som en historie om hvordan moderne vestlige idealer og styringsformer spredte seg fra det antikke Hellas og videre utover verden gjennom en selvdrevet siviliseringsprosess. Denne forestillingen var sterk, og den bidro til å legitimere imperialismen. Ingen vil slutte av det at belgiske grusomheter i Kongo var humanioras eller engang historieskrivningens «skyld». Sammenhengene mellom vitenskap og politikk er viktige likevel, og det er viktig å studere dem – da som nå.

Derfor har jeg vanskelig for å følge Pinker i hans irritasjon over en omtale av naturvitenskapene i forbindelse med en pensumrevisjon ved Harvard: «De har ført til livreddende medisiner, internett, mer effektiv energilagring og digital underholdning; de har også gitt opphav til atomvåpen, midler for biologisk krigføring, elektronisk avlytting og skader på miljøet,» sitererer han, og ser det som «en merkelig sammenstilling av det nyttige og det skjendige». Men det som binder disse ulike aspektene ved naturvitenskapenes virkningshistorier sammen, er at de er viktige og interessante.

Skulle ikke det i seg selv være en god grunn til å studere dem? «Tenk deg å begrunne studiet av klassisk musikk ved å bemerke at den både genererer økonomisk aktivitet og inspirerte nazistene,» himler Pinker. Vel – ? Jeg er spesielt opptatt av politisk bruk av klassisk musikk selv, og synes det er en helt ypperlig grunn til å studere den. Det at musikk har vært brukt både som vuggesang og voldspropaganda, reduserer ikke musikkvitenskapens verdi. Tvert om: Det øker den, det gjør den akutt relevant, det gjør det viktigere å studere musikken og de praksisene som omgir den i detalj.
 

Nå tror ikke jeg at Pinker er representativ for naturvitere i sin alminnelighet når han betakker seg så bryskt for å la naturvitenskap bli knyttet til noe annet enn fred, fremskritt og opplysning. Men når han gjør det, peker han på en opplagt oppgave for humaniora: å studere kunnskap og vitenskap i kulturen og samfunnet, empirisk og grundig – og da altså ikke ut fra forestillinger om hva som er godt og dårlig, men på grunnlag av hva det er viktig for oss å forstå.

Min tvil her er med andre ord ikke en tvil på naturvitenskapelig forskning, tvert imot, jeg er full av beundring og tro på de kunnskapene den gir oss. Det jeg tviler på, er den konsekvente nytten det later til at Pinker mener at disse kunnskapene vil ha for humaniora.
 

Humaniora gjør bruk av disse kunnskapene, men de er også nødt til å stille sine egne spørsmål om hva som er god forskning. Igjen bruker jeg mitt eget fag, historie, som eksempel: Vi vil vite så mye som mulig om fortiden, om historisk endring, om virkninger. Så hvordan skal vi finne og forstå sporene av fortid og måle deres betydning?

Pinker skriver som om vitenskap alltid forklarer, som for ham betyr «å innordne … under mer allmenne prinsipper». Denne innordningen gir dermed naturvitenskapene deres «forklaringsdybde». Tradisjonelt har de humanistiske fagene gjerne blitt sett som vitenskaper som sikter mot å forstå snarere enn å forklare, men denne motsetningen er ikke skarp. Det er lettere å ta tak i tanken om at vitenskap skal sikte mot det mest allmenne prinsippet.
 

Pinker selv løfter frem en flott prøvestein, årsakene til første verdenskrig, et klassisk historisk tema. Krigsutbruddet var en epokal begivenhet, og den kan spores tilbake langs en mengde akser og dimensjoner, i kultur, politikk, i sosiale og økonomiske forhold. Hvilke historikerne oppfatter som de sentrale, avhenger av deres perspektiver og historiesyn, men alt har vært gjenstand for detaljerte historiske studier. Noe av det naturvitenskapen kan bidra med, sier Pinker, er å svare på spørsmålet om «hvorfor mennesker er tilbøyelige til å ha slike oppfatninger og mål som den stammementaliteten, overmotet og æresfølelsen som dannet en dødelig kombinasjon i akkurat det historiske øyeblikket».

Ja, det er interessant, og det kan gi en forklaring som består av å innordne begivenhetene under noe mer allment. Men gir det større «dybde» til de historiske svarene på hvorfor første verdenskrig brøt ut der og da? Det vil jo også forklare den russisk-japanske krig, boerkrigen og det tyske folkemordet i Vest-Afrika, for nå bare å holde oss innenfor et i denne sammenhengen poengløst trangt tidsrom.

Innordningen går opplagt utover presisjonen: Hvis vi vil forklare hvorfor en begivenhet fant sted akkurat der og akkurat da, griper vi ikke først etter det allmenne, men etter det spesifikke – selv om våre analysemåter vil være basert på generelle begreper og tilnærmingsmåter.
 

Dette dreier seg både om kriteriene for presisjon og om vitenskapenes samfunnsfunksjon. Historikere som studerer Midtøstens nære, konfliktfylte historie, vil selvsagt gjerne bidra til konfliktløsning. Da vil de være opptatt av det spesifikke, av hvorfor det er så vanskelig å skape fred akkurat der. Det krever arkivarbeid og nærstudier, ikke innordning. Det betyr ikke at det er noen grunn til å tvile på at mennesker er biologisk disponert for stammementalitet og æresfølelse, men at kunnskapen om slike disposisjoner ikke alltid vil fremstå som den mest vesentlige. Forklaringsdybde gir ikke nødvendigvis dypere innsikt.

I sum: Pinkers essay er fullt av forslag til hvordan humaniora kan ta opp i seg og bygge videre på innsikter fra naturvitenskapene. Dette skjer overalt allerede. Samtidig er det en helt fundamental del av humanioras mandat og funksjon innenfor det vitenskapelige fellesskapet å søke det spesifikke, å studere tekster og gjenstander på nært hold og forstå dem som deler av rike, spesielle sammenhenger.

Pinker sier flere steder at humaniora er viktig og har krav på respekt, men jeg forstår ikke riktig hvorfor han mener det. Jeg har antydet en del typer av bidrag her, men plassen er knapp – og vi må diskutere videre, i fellesskap.

Det er riktig at humaniora er i en sammensatt og uoversiktlig krise. Vi trenger å forstå hvorfor – og det er det ikke bare humaniora selv som trenger, men alle fag, fordi vi bidrar med forskjellige typer av kunnskap og hjelper hverandre. Hverdagene våre er like: Vi er alle empiriske, i laboratoriene, i arkivene, i museene. Vi strever med å bli publisert i prestisjefylte tidsskrifter, vi konkurrerer om midler og vi prøver å finne ut av ting – i troen både på at verden kan forstås, som Pinker sier, og på at det felles arbeidet med å forstå den er en viktig del av det menneskelige fellesskap. Tilfeldig polemikk og politiserte mediekriger bør ikke forlede noen til å tro noe annet enn at forskjellene mellom vitenskapene er en av deres styrker.

Erling Sandmo historiker og professor ved universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.