Annonse

Annonse

15:00 - 03. januar 2013

Akademia og næringsliv i skjønn forening

Sponsing: Næringslivet bidrar til å finansiere utdanning som er svært kostnadskrevende, og som universitetene alene ikke ville kunne makte økonomisk, skriver Terje Lohndal og Dag Rune Olsen. Foto/Illustrasjon: morgenbladet
«Universitetene kan helt klart bli bedre til å kommunisere hvor stor forskjell det faktisk er på en mastergrad og en doktorgrad.»

FORSKNING

For å svare på mange av utfordringene vi som samfunn står overfor, spiller forskning og innovasjon en stadig viktigere rolle. Innovasjonen i samfunnet drives i hovedsak av næringslivet, og særlig i forskningsbaserte bedrifter. Disse skaper ny og miljøvennlig teknologi, de bidrar med nyskapende medisinsk forskning, og de gir oss nye digitale produkter. Dette krever høy kompetanse blant de ansatte, og denne kompetansen får de primært gjennom utdanning.

Næringslivet er derfor avhengig av at vi på universitetene leverer kandidater med den beste kunnskapen. Samtidig er universitetet opptatt av hva som forventes av våre kandidater i næringslivet. Dette samspillet mellom akademia og næringslivet burde bety at det finnes et godt samarbeid mellom disse to samfunnsaktørene. Innenfor noen fag er det tilfelle, men generelt er forbedringspotensialet stort.

I mange år har store deler av norsk næringsliv og industri ment at det er nok at kandidater har en mastergrad. Mange har fått sin mastergrad gjennom samarbeidsprosjekter der bedrifter går inn med problemstillinger, medveiledning og finansiering av kostnadskrevende utdanning.

Bedriften har svært god nytte av samarbeidet. Det arbeides med problemer som er direkte relevante for virksomheten, samtidig som det har fungert som en god rekrutteringskilde for bedriftene. Dette har Statoil forstått, som nå totalt bruker 100 millioner til et realfagsløft i skolen og akademia. Næringslivet bidrar dermed til å finansiere utdanning som er svært kostnadskrevende, og som universitetene alene ikke ville kunne makte økonomisk.

Dessverre ser vi ikke det samme når det gjelder doktorgrad. Norsk næringsliv og industri verdsetter i liten grad den kompetansen som en doktorgrad faktisk innebærer. Her skiller det norske næringslivet seg vesentlig fra tilsvarende virksomhet i en rekke europeiske land og USA, hvor doktorgradskompetanse er sterkt etterspurt av det kunnskapsintensive næringslivet.

Universitetene kan helt klart bli bedre til å kommunisere hvor stor forskjell det faktisk er på en mastergrad og en doktorgrad og hvilken kompetanse en ansatt med doktorgrad kan tilføre bedriften. Større detaljkunnskap, dypere evne til drøfting og resonnering, gjennomføringskraft samt kreativitet er alle momenter som bør fremheves.

Forskningsrådet har etablert en ordning med såkalte næringsdoktorgrader. Ordningen innebærer at næringsliv og akademia samarbeider om konkrete forskningsprosjekter og om utdanning av kandidater på doktorgradsnivå. Så langt er ordningen utnyttet i begrenset grad. Næringslivet bør kjenne sin besøkelsestid og utnytte ordningen i langt større grad, men også finansiere flere ph.d.-stipender direkte. Det er en kjensgjerning at slike stipender er svært dyre i Norge, og universitetene har et svært begrenset antall som deles ut hvert år.

Dersom næringslivet gikk inn og finansierte flere av disse, så ville vi kunnet utdanne flere kandidater med doktorgrad. Det ville komme både samfunnet og næringslivet til gode. Oljeselskapet Conoco tjente for eksempel 750 millioner på en investering som kostet 20 millioner og var et samarbeid med Sintef og Institutt for energiteknikk. Flere kan og bør gjøre som Conoco!

Noen vil nok innvende at universitetet her står i fare for å selge sjelen sin. Slik er det naturligvis ikke. Et partnerskap mellom akademia og næringslivet truer ikke akademias selvstendighet, og det er ikke noe galt med at enkelte ph.d.-stipender er en del av prosjekter finansiert av næringslivet. Dette har blitt veldig vanlig, og det er ikke så forskjellig fra en professor som ansetter en stipendiat etter å ha fått penger fra en stiftelse til sin forskning, fra et råd eller EU. Som vinneren av årets innovasjonspris ved Universitetet i Oslo, professor Truls Norby, sier: Grunnforskningen blir bedre av å samarbeide med industrien.

Atter andre vil protestere og si at dette ikke passer for eksempelvis humanistiske fag. Vi er enige i at det kan være vanskeligere å få næringslivet til å se hvordan og hvorfor de skal investere i at noen tar en doktorgrad. I USA ble det i 2011 gitt rundt 75 milliarder kroner til humaniora, hovedsakelig fra individer. Disse gavene gis ofte til fond/stiftelser som igjen gir penger videre til forskningsprosjekter som så finansierer ph.d.-stipender. Så det er mulig, men det krever at vi tenker litt annerledes.

Selv om ikke alle fag kan inngå partnerskap med næringslivet, så mener vi at universitetet og næringslivet begge vil ha et stort utbytte av et tettere samarbeid. Det vil kreve nytenking og kreativitet, men USA viser hva man kan få til.

Terje Lohndal
Førsteamanuensis i engelsk lingvistikk NTNU

Dag Rune Olsen
Dekanus Det matematisk-naturvitenskapelige universitetet UiB

Annonse

Mer fra Debatt