SURROGATI
Et barn blir ikke til idet det fødes, det har allerede opplevd og erfart mye. Å leve inni mors mage er også et liv. Fosteret har en bevissthet, men når den er på plass, er ikke godt å si, selv om våre abortgrenser prøver å antyde noe om det.
Hva som er påvist, er at barnet inni mors mage reagerer på mors bevegelser og gjenkjenner og foretrekker mors stemme. Det hevdes at hennes stemme, bevegelser og sinnstilstand oppfattes i sammenheng. Barnet opplever med andre ord mor, og det vil også finne på ting for å få mor til å snakke til det, kanskje synge for det. Barnet sparker i magen, og mor vil forsiktig dytte det bort eller klappe på det.
De forholder seg til hverandre, de samhandler, de inngår i et forhold. Ingen av oss som foretar bestemmelser og har meninger om ting i verden, vet noe om hvordan det er å leve i en mage. Vi vet ikke hva dette forholdet er, men det er ikke utenkelig at det dreier seg om et kjærlighetsforhold.
Ja, hvorfor i all verden skulle ikke dette være et kjærlighetsforhold?
Så blir barnet født, og det blir brakt inn i armer som det kanskje gjenkjenner. Er det en sammenheng mellom den indre mor som barnet kjenner, og den ytre? Fortsetter barnet det trygge kjærlighetsforholdet eller etablerer det et nytt et når det blir lagt i mors armer?
Kan barnet overføre de forestillinger det må ha hatt i mors mage om mor til den som står klar til å ta imot det på utsiden? Samme hvem det måtte være? Siden barnet i hvert fall kan gjenkjenne stemmen, er det nærliggende å tenke at kjærlighetsforholdet fortsetter og at en fødsel derfor innebærer kontinuitet.
Det betyr ikke at nye kjærlighetsforhold ikke kan etableres. Selvfølgelig kan de det. Det betyr ikke at uopprettelig skade skjer når barnet ikke havner i mors armer, men i armer det ennå ikke kjenner. Men noe skjer antagelig. For hvis forholdet til mor i mors mage er et kjærlighetsforhold, og dette forholdet plutselig opphører, så vil det jo være savn. Og det vil være sorg.
Det vil være en sorg barnet ikke har forutsetninger til å skjønne seg på, ikke engang at det er sorg. En sorg uten mulighet til å sørge. Hva vil så det føre til? Det er vanskelig å utlede årsaksrekker fra det indre liv. Derfor er det så lett å overse, slik at det ikke engang inngår i argumentene for og imot surrogati.
Men dersom livet i magen skulle bety noe, så er surrogati å bestemme at en kjærlighetssorg som ikke kan uttrykkes er betingelsen for det nye liv. Det er, i kontrast til adopsjon, med overlegg å påføre barnet en mulig uro eller smerte.
I motstanden mot surrogati, ligger det kanskje en tanke om at vi skal være forsiktige med å skape nye praksiser på områder vi ikke har oversikten over. Jeg tror det er en god linje å følge.
Aasne Jordheim
Sandvika