Debatt

Når byråkrati ender i tragedie

«Han ble gående i fem måneder og vente. Det er byråkrati på sitt verste.»

ASYLPOLITIKK

Vi kan ikke akseptere at den tragiske hendelsen i Årdal ikke kunne vært unngått.

Jeg har snakket mye med asylsøkere. Både som nysgjerrig idealist, når jeg på eget initiativ besøkte mottak for å bli klokere på hva som gjorde at folk kom til Norge og hva det betyr å leve som migrant, og senere som hjelpeverge for mindreårige asylsøkere.

Det som alltid har slått meg i samtale med beboerne på mottak, er at mottaket ofte beskrives som helvete på jord. Det kan umiddelbart høres rart ut, siden asylsøkere ofte kommer fra land nordmenn flest ikke ville sette sine føtter i. Det blir mer forståelig når man setter seg inn i forholdene på mange mottak.

Å leve tett sammen med mennesker fra forskjellige verdensdeler, med varierende grader av traumer i bagasjen, men felles skjebne i en usikker fremtid, er en enorm psykisk belastning. Miljøet blir preget av håpløshet og frustrasjon. Asylsøkere har rett på grunnleggende helsetjenester, men et godt psykisk helsetilbud er i praksis ikke-eksisterende.

I et tungrodd byråkratisk system, ytterligere forverret av private, profittorienterte aktører, glemmer man å se hva det virkelig dreier seg om: mennesker på flukt, adskilt fra alt de kjenner og har kjært. Bak registreringsnummeret er det en persons liv som står på spill. Så lenge systemet legger opp til minimal direkte personlig oppfølging, så vil det også være umulig å fange opp de som er på bristepunktet.

Desentraliserte mottak består av boligenheter spredt utover. Den siktede mannen ble bosatt i et slikt mottak i Årdal fordi Politiets utlendingsenhet (PU) ikke hadde ressurser til å sende ham ut. I stedet ble han gående i fem måneder og vente. Det er byråkrati på sitt verste.

Både PU, Utlendingsdirektoratet og det lokale mottaket bedyrer at de ikke har observert noe som skulle tilsi at den trippeldrapssiktede var farlig, men det virker uansett innlysende at å avvente utsendelsen i flere måneder, og i tillegg sende den siktede alene til et fullstendig avsidesliggende sted, ikke er en fornuftig måte å behandle et menneske i en ekstremt sårbar posisjon på.

Denne gangen endte det i en ufattelig tragedie, og det er en altfor dyrekjøpt vekker. Det er i vår alles interesse at asylsystemet fungerer så godt som mulig. En nødvendig start er å sørge for at ressursene som finnes, møter hverandre og brukes på en effektiv måte. Når livet blir satt på vent, er fem måneder en evighet.

Linda Alzhagari

Daglig leder, Minotenk

Mer fra Debatt