2. VERDENSKRIG
Dersom noe er godt skrevet må det være dårlig tenkt. Denne hovedtesen ligger under i Per E. Hems anmeldelse av min bok Svaret (Morgenbladet 22. november). Selv er jeg av motsatt oppfatning: Det er vanskelig å skrive godt om et emne man ikke har forstått. Men her kan meningene være forskjellige. Det jeg ikke aksepterer er den svakt kamuflerte anklagen om «kongefjesk». Etter gjennom en halv mannsalder å ha frembrakt ukjent, kontroversielt materiale om de europeiske kongehus, er jeg – for å si det mildt – lite innstilt på den type insinuasjoner.
Eksempelet lyder: «For kong Haakon fantes intet Norge uten Eidsvoll.» La gå at det er godt skrevet, formuleringen har ikke desto mindre dekning i de faktiske forhold. Den betegner en konge som i juni 1940 ikke ville kompromisse med Grunnloven, som følte seg absolutt bundet av den ed han hadde avlagt i Stortinget.
Fjesk betegner noe ganske annet: ros og smiger uten hold i realiteter. Her er det nærliggende å rette blikket mot Hems eget biografiobjekt, høyesterettsjustitiarius Paal Berg. Som kjent var han sentral i det tyske-norske samarbeidet som utfoldet seg våren, sommeren og høsten 1940. «I tilfellet Berg burde Bomann-Larsen skilt mellom sjokkdagen 17. juni, da Frankrike falt, og dagen etter», skriver Hem. «Berg måtte medgi at han hadde tenkt ukonstitusjonelt den 17., men hvorfor gi ham slik pepper også for den 18.?»
I sin sannhetshunger har Hem svelget historikerfjesket om de brave menn som tenkte ukonstitusjonelt den ene dagen og konstitusjonelt den andre. I en ellers på alle måter redelig artikkel skrev Torleiv Austad noe tilsvarende om Eivind Berggrav i Vårt Land (14. november). Da han skjønte at tyskerne ikke ville gjøre prins Harald til konge, ble biskopen «så forarget at han trakk seg ut av det hele». Og ganske riktig, Undersøkelseskommisjonen av 1945 har datert biskopens konstitusjonelle oppvåkning til «kvelden 17. juni».
Det er den slags hokuspokus-historikk som har gitt riksrådskompanjongene Berggrav og Berg et annet ettermæle enn det ulykksalige stortingspresidiet (den håndfull menn som videreførte forhandlingene). Men allerede C.J. Hambro forkastet dette tenkesettet. Ifølge den faktiske stortingspresidenten, som hadde fulgt kong Haakon i eksil, var det meningsløst «å felde en meget streng dom over dem som blev stående ved et bestemt punkt på glideskalaen», mens initiativtagerne angivelig «holdt sig innenfor rammen av vår forfatning».
Hem holder imidlertid fast ved at Paal Bergs konstitusjonelle punkt inntraff den 18. juni. «Da gikk han igjen imot at presidentskapet skulle rette en henvendelse til kongen om frivillig abdikasjon, men fikk ikke gjennomslag.»
Det stemmer at Berg frarådet en henvendelse til kongen, men ikke fordi han over natten var blitt forfatningstro. Det skyldtes at han heller ville appellere til Adolf Hitler enn til kong Haakon. Da dette ikke fikk noen tilslutning, la han veien til den svenske legasjon for å søke hjelp hos den tyskvennlige nabostaten. Både den 17., den 18. og resten av kalendermåneden var Paal Bergs mål at Stortinget måtte samles for å innsette et forfatningsstridig riksråd i kongens og regjeringens sted. 67 år etter Undersøkelseskommisjonen burde det ikke hersket noen tvil om at lederne for Høyesterett og statskirke bar moralsk hovedansvar for den tysk-norske samarbeidspolitikken som ble iverksatt våren og sommeren 1940.
Slik er det dessverre ikke. Hem advarer mot at undertegnedes budskap «spres og fester seg hos et bredt publikum». I Aftenposten måtte fagets nestor Olav Riste konstatere at: «No er det visst berre Tor Bomann-Larsens kong Haakon-biografi som gjeld.» På ingen måte. Det er fortsatt de stadig gjentatte historikerkrønikene som gjelder. Ikke alle er like godt skrevet heller. Det skulle borge for innholdet.
Tor Bomann-Larsen
Forfatter