«Bør jeg ta hensyn til et etisk regelverk neste gang jeg søker stipend?»
ETIKK I LITTERATUREN
I Klassekampen 9. november omtaler Tom Egil Hverven meg som en «iherdig regelmotstander» i spørsmålet om formaliseringen av etiske retningslinjer i sakprosaen. Slikt kan man selvsagt ikke ha på seg.
Riktigere er det å si at jeg tidlig gikk ut mot et etisk råd med sanksjonerende myndighet, og jeg har siden stilt meg kritisk spørrende til hvor hensiktsmessig det er å vedta et etisk regelverk for litteraturen. Først og fremst har jeg etterlyst en konkretisering av et regelverk og påpekt uheldige prinsipielle og praktiske konsekvenser. Jeg har ikke ment at litteratur er hevet over etikken, eller benektet at det innimellom utkommer uetiske bøker i Norge.
Etter utspill fra Frank Rossavik, Jon Rognlien og nå Hverven ser det ut til at ideen om et regelverk får økt oppslutning. I alle fall de to siste ser ut til å helle mot en veiledende ordning. Og et frivillig sett med regler påkaller ikke den store angsten hos meg. Likevel er jeg stadig bekymret.
Mye av min motvilje springer ut av en bekymring for at det hele vil skje på pressens premisser; at journalistikkens rasjonale og profesjonsetikk skal annektere det frie feltet. Debatten så langt bekrefter min frykt. Hverven skriver at etikkdebatten ble utløst av Marit Christensens bok Moren. Det er feil. Debatten brøt løs alt i midten av september og hadde for lengst toppet seg da Moren ble lansert 31. oktober. Jeg leser boken nå, og i likhet med andre finner jeg den litterært svak, etisk problematisk – men mer interessant og langt mindre oppsiktsvekkende enn forhåndsdommen tydet på. Det tar lenger tid å lese bøker enn aviser. Vil et veiledende etisk regelverk styrke forfatterens frihet eller fyre ytterligere opp under pressens hang til moralsk forargelse over andre enn dem selv? Man kan håpe på det første, men altfor ofte ser vi at pressen legger premissene i slike saker.
Dessuten bekymrer jeg meg for rollen til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, som har vist vilje til å gå i bresjen for en Vær Varsom-plakat – typisk nok basert på pressedebatten, og neppe på lesning av den omtalte boken. Leder Jørgen Lorentzen understreker at han ikke vil ha et dømmende organ, men mener likefullt at reglene må gjøres «bindende» – hva nå det skal bety.
Selv synes jeg det er underlig at en forfatterforening så friskt går inn for en ordning som vil innebære en de facto begrensning av medlemmenes ytringsfrihet. Jeg stusser også på at et etisk regelverk initieres av den samme foreningen som redistribuerer penger i form av stipender. Bør jeg ta hensyn til et etisk regelverk neste gang jeg søker stipend? Hvor frivillig blir i tilfelle etikken da? Uansett tar jeg det som en selvfølge at et så grunnleggende spørsmål legges frem for medlemmene ved neste årsmøte og ikke avgjøres av styret.
En siste bekymring gjelder konsekvensene et etisk regelverk vil få for skjønnlitteraturen. Dette vil nødvendigvis skje så lenge de etiske problemene er identiske i for eksempel Trude Lorentzens Mysteriet mamma og Karl Ove Knausgårds Min kamp. Til min overraskelse har ingen, bortsett fra Rognlien, tatt dette inn over seg; han går ærlig nok inn for at reglene må gjelde fiksjonen også. De skjønnlitterære selv har vært tause, slik de så ofte er når debatten ikke handler om dem selv. Men det gjør den altså her.
Hvis noen vil skrive ned et etisk regelverk for litteraturen, så gjør for Guds skyld det da. Sørg bare for at den gjelder all litteratur og at den vinner tilslutning fra alle typer forfattere. Flere har villet trøste meg med at reglene ikke vil gjelde litterær verdifull litteratur; det er de frekke journalistforfatterne som skal bringes under kontroll. Men hvem skal trekke skillet, oppkaste seg til guddom over estetikken så vel som etikken? Bernt Olufsen? Vel, det er kanskje ikke helt urimelig; ingen har i alle fall spilt rollen som Vårherre med større innlevelse så langt i denne saken.
Ivo de Figueiredo
Forfatter