Debatt

Super propaganda, påført sorg

«Skribentene prøver å fremstille prosessene som mer smertefulle enn statistikken gir dekning for.»

SKILSMISSEKULTUREN

Visst skal vi tørre å diskutere skilsmisser – jeg er med! Etter å ha lest journalist Gudmund Skjeldals sak, Sissel Grans essay, intervju med forfatter Jens M. Johansson og debattinnlegg, spør jeg:

Har noen av skribentene gått gjennom en skilsmisse som involverer barn? Tror noen det er gøy å skille seg? Tror de noen virkelig ønsker det? Tror noen det er enkelt?

Disse sakene fremstår som propaganda for å holde på kjernefamilien, å holde mor og far sammen. Det syns jeg er supert! Johansson sier hans foreldreopprør er et binde-seg-til-prosjekt. Det er også supert.

Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg ikke var skilt. Virkelig. Det var ikke meningen. Men nå er jeg det. Det er noen år siden, og siden da har jeg sett det som en forbannet plikt å gjøre det beste ut av det. Opplyse barna mine om hva som skjer. Ta dem på alvor. Ha en god kommunikasjon med barnefaren. Men ikke å sjelegranske og psykoanalysere mine barn døgnet rundt. Ikke la dem vokse opp med en tanke om at de egentlig bør være skadeskutte og lei seg.

Selv om skilsmisser er vanlige, er det fortsatt et stort nederlag å bli skilt. Noen ser på meg med store øyne og vil ha meg inn i en sorgbås. Jeg burde sagt som en annen nyskilt mor med to små barn: «Jeg skulle gjerne gått inn i en dyp depresjon, men det har jeg ikke anledning til akkurat nå.»

Jeg vil heller ikke at barna skal puttes i båser og påføres sorg. Jeg vil at folk skal lytte til dem, men ikke se på dem med store, våte øyne og si: «Stakkars deg. Hvordan går det egentlig

Mye i en barndom kan gi sår og skader. Foreldres rusmisbruk. Psykiske plager. Krangling. Trakassering. Løgner. Sykdom. Ingenting er enkelt. Det er heller ikke så enkelt at det beste for barn er å leve med to gifte foreldre. Jeg kjenner utrygge, aggressive barn av gifte foreldre som krangler hver dag. Jeg kjenner harmoniske barn av skilte foreldre som kommuniserer godt.

Jeg synes skribentene prøver å fremstille prosessene som mer smertefulle enn statistikken gir dekning for, i den hensikt å forebygge skilsmisse. Det er i orden at de heier på ekteskapet. Jeg heier også på det! Men de bør finne flere argumenter enn å sykeliggjøre oss på den andre siden.

Når skilsmissen først har skjedd, må vi respektere at mange mener det ble best sånn. Foreldre trenger ikke å pålegges mer dårlig samvittighet enn de allerede pålegger seg selv.

Fine ord som tid, respekt, åpenhet og forsoning er en nøkkel. En annen nøkkel er ansvar, ikke bare for barna, men også for seg selv – og kanskje til og med for eksen. Har man det fredelig innvendig, får barna det bedre.

For det jeg heier aller, aller mest på er trygge barn, helt uavhengig av hvilket familiepuslespill de er en del av. Barn som tør å være glade, triste, tør å tenke og snakke.

La oss diskutere videre! Både for å unngå brudd, men også konstruktive, rause løsninger i nye konstellasjoner.

Og la både store og små her på den andre siden få lov til å si at vi stort sett har det bra. For kanskje noen av oss faktisk har det.

Sigri Sandberg

Journalist og skilt

Mer fra Debatt