«Foreldre bør ikke tro at barna ikke lider under avgjørelsen om å gå fra hverandre.»
SKILSMISSEKULTUREN
Vi bør absolutt føre en offentlig samtale rundt hva som gjør at så mange går fra hverandre i vårt samfunn, hvordan det kan forebygges og hvordan vi kan sikre at bruddene i minst mulig grad går ut over barna. Barn er, som Sissel Gran skriver (Morgenbladet 20. september), knyttet til foreldrene sine for alltid. De elsker dem, og de vil at foreldrene skal ha det bra.
Enkelte foreldre er helt ute av stand til å se barnas behov. Noen krenker barna sine. Noen bagatelliserer bruddet og skyver barnas behov til side. Noen er voldelige. Noen har store personlige problemer og makter ikke å ta hensyn.
For barn er de fleste brudd en katastrofe. Familien skal jo være det tryggeste stedet. Samlivsbrudd innebærer uforutsigbarhet og uendelige kilder til dårlig samvittighet. Barn inntar gjerne rollen som den som skal sikre at millimeterrettferdigheten skjer fyllest.
Alt dette er viktig at foreldre har tenkt igjennom, helst med barna og gjerne med en profesjonell fagperson. Å gå fra hverandre bør ikke være noen enkel avgjørelse, og foreldre bør ikke tro at barna ikke lider under den. For det gjør de, også der skilsmissene går rimelig greit. Men vi vet også at skilsmisse og samlivsbrudd kan bety slutt på lidelse, et lykkeligere liv og nye muligheter. Mange av oss «skilsmissebarn» ville aldri ha vært foruten de nye familiene vi har fått, samtidig som vi helst skulle vært foruten at familien ble oppløst i utgangspunktet. Slike motsetningsfylte følelser preger skilsmissebarnas fortellinger. Voksne for barns prosjekt «Kjære mamma og pappa» formidler barns egne stemmer, med gode, mindre gode og horrible eksempler på hvordan foreldre kan oppføre seg.
Sissel Gran er en fagperson med lang erfaring i arbeidet som vi bør vi lytte til. Det gjelder mange på dette feltet. Før sommeren samlet jeg fagpersoner for å diskutere hvordan familievernet kan bli bedre i stand til å se barna. Jeg mener vi bør diskutere om familievernets mandat bør endres. Vi bør diskutere om familievernet bør ha en rolle som barnas talspersoner og om meklingen skal ta utgangspunkt i barns beste.
Så vet vi at verden ikke er så enkel at vi bare kan be foreldre skjerpe seg og se barna sine. Barnas lykke henger uløselig sammen med at foreldrene har det bra.
Familievernet i Sandefjord og i Skien har jobbet med modeller for å involvere barns stemmer fra starten av meklingen. Kan dette få flere foreldre til å takke ja til flere meklingstimer, og erstatte Grans ønske om mer tvang? Kanskje er tvang kontraproduktivt, og uansett bør politikere bruke pengene på den beste måten.
Som SV-er og tilhenger av familievernet ønsker jeg å bygge det ut, ikke minst den terapeutiske delen. Vi bør òg diskutere en ny satsing på samlivskurs for nybakte foreldre. Dette feltet er ikke, og bør ikke være, reservert for KrF.
Innimellom hører jeg påstander om at SV ikke er opptatt av familien og at jeg som barneminister bare er opptatt av likestilling. Sissel Gran og debattredaktør Marit K. Slotnæs hevder at regjeringen feirer kjernefamiliens død. Dette er feil og urimelig. Jeg er helt enig med barnepsykolog Magne Raundalen som sier at «likestilling er blant de sterkeste forutsetningene for at barna skal ha det bra i familien. […] Det som styrker likeverd og samhold er den beste klimafaktor for barna der hjemme». Med bakgrunn i forskning på likestilte familier og mitt eget feministiske ståsted har jeg sagt jeg er glad for at nesten ingen bekjenner seg til den tradisjonelle, hierarkiske kjernefamilien lenger, der far er forsørger mens mor er forsørget. Den uttalelsen bør ikke være kontroversiell.
I Norge har likestillingen slått konservative og religiøse forståelser av «familieverdier» ned i støvlene. Det er bra. I dag har vi et mangfold av familier, mest på godt, men selvsagt også på vondt. Aksepten for mangfoldet er mye større i vårt samfunn enn i de fleste andre. Det gir større frihet og trygghet, ikke minst for barn.
Men kjernefamilien er jeg særdeles glad i. Som romantiker og skilsmissebarn har jeg planer om å bevare den selv.
Inga Marte Thorkildsen
Barne-, likestillings-
og inkluderingsminister