Bjørnson bringer kulturradikalismen inn i det tjuende århundret.
BJØRNSON
Ivo de Figueiredo har begrenset sans for Bjørnson. Det er legitimt nok. Mer betenkelig er det at han i sin anmeldelse i Morgenbladet 20. september av min bok Livets overskudd. Bjørnstjerne Bjørnsons glemte kvaliteter ikke fester sin vurdering i noe som minner om autentiske erfaringer og argumenter, men i stedet lar dem hvile på tvilsomme litteraturhistoriske betraktninger.
Hans resonnement går som følger: 1) I motsetning til Ibsen var ikke Bjørnson en skikkelig kulturradikaler, men hang fast i en idealistisk estetikk som «korresponderte med en eldre paternalistisk, harmoniserende og organisk samfunnsorden». Ibsens kvaliteter er «uforståelige» uten hans brudd med en slik estetikk, mener Figueiredo, mens Bjørnson lot være å bryte skikkelig.
2) Modernismen som litterær og kulturell sensibilitet oppsto som svar på de uløste motsetningene i vestlige samfunn fra og med første verdenskrig. Ibsens uforsonlighet kunne finne seg en plass innen en slik forståelsesramme; Bjørnsons større forsonlighet var dømt til å tape terreng i dette idé- og realhistoriske klimaet.
En skisse til svar må se slik ut: Hvis det Eivind Tjønneland har kalt «kulturradikalismens første fase» faller sammen med realismen og det moderne gjennombrudd, var Bjørnson den førende skikkelse i denne bevegelsen. Ikke for ingenting åpner Georg Brandes' Det moderne Gennembruds Mænd (1883) med kapittelet om Bjørnson. Det kan være sant at Ibsen underminerer borgerligheten mer ettertrykkelig i verk som Et dukkehjem (1879) og Gengangere (1881), men disse skuespillene er også mer stiliserte og idédrevne enn Bjørnsons menneskeligere og mer direkte realisme i verk som En fallit (1875), Kongen (1877), Magnhild (1877), Det ny system (1879), En hanske (1883) og Over Ævne I (1883). For Brandes svarte idékjærligheten hos Ibsen til menneskekjærligheten hos Bjørnson.
Fra og med En folkefiende (1882) og Vildanden (1884) tar så Ibsen skrittet over i en mer symbolsk og mindre samfunnskritisk fase. Bjørnson på sin side fortsetter oppgjøret med religionen i den store romanen På Guds veje (1889), han skriver om klassekamp og fattigdom i Over Ævne II i 1895, han tar et generaloppgjør med den norske politiske kultur i Paul Lange og Tora Parsberg (1898), og han diskuterer kampen mellom en gammel konservativ paternalisme og en gryende sosialdemokratisk orden i Daglannet (1904), for bare å ta de mest politiske verkene. Alle disse er mye mer både i sin tid og i vår tid enn Ibsens verk fra samme tid. De bringer kulturradikalismen inn i det tjuende århundret.
Bjørnson hadde, som Figueiredo skriver, ingenting imot å skrive forsonende eller halv-forsonende fjerdeakter. Er det dermed slik at denne proto-sosialdemokratiske tendensen også gjør at han henger fast i en form for estetisk idealisme?
Nei, den klassiske idealismen til Welhaven og filosofen M. J. Monrad forutsatte at litteraturen skulle søke ideell skjønnhet og ideell harmoni hevet over den prosaiske virkeligheten. Fra slike tenkere går det en linje til Peter Rokseth og hans estetisk-essensialistiske skole, slik den særlig skjøt fart like etter krigen. I 1946 kunne litteraturforskeren Else Høst si om Et dukkehjem at Ibsen elsker Nora fordi hun har hengitt seg til «drømmenes skjønne verden», og hun mener også at skuespillets slutt er et fall ned i det «tørre og ulevde». Slik tenkning ligger meget fjernt fra Bjørnson. Riktigere er det å si at den kulturradikale venstreestetikken allerede på 1880-tallet skilte lag i det vi kan kalle en ren venstrelinje og en moderat venstrelinje.
I den rene linjen finner vi innflytelsen fra 1860-tallsskritikeren Clemens Petersen og den tidlige Brandes, og vi finner Bjørnson selv og hans første biograf Christen Collin. Denne linjen føres videre av den norske litteraturforskningens fanebærere i første halvdel av det tjuende århundret – Gerhard Gran og Francis Bull – og av mellomkrigskritikere som Sigurd Hoel og Helge Krog. Den kan ellers finnes igjen overalt i det tjuende århundret, også blant den litterære modernismens fremste forsvarere: I England hos F. R. Leavis og hans krets; i USA blant «The New York Intellectuals». Kunsten blir sett som en engasjert deltager i den fortløpende politiske og kulturelle kamp, samtidig som hensynet til kunstens form spiller like stor rolle som hensynet til dens innhold.
Ibsen og den senere (nietzscheanske) Georg Brandes representerer en moderat venstrelinje, og de utvikler tidlig en form for autonomiestetikk som peker videre mot sterke tendenser i modernismens århundre: Kunsten var et sluttet hele som stilte seg i negativ opposisjon til de moderne samfunn. Form og forvanskning kunne derfor bli viktigere enn innhold og engasjement.
Den moderate venstrelinjen søker estetisk konflikt der høyrelinjen alltid søker estetisk forsoning, men idealet om en slags kunstnerisk renhet og perfeksjon har de felles. Den rene venstrelinjen hever seg derimot over motsetningen mellom konflikt og forsoning: Kunstens oppgave er naturligvis å utfordre det bestående, men resultatet bør være variert, konkret og levende, ikke abstrakt, prinsipielt og absolutt.
Det er denne viktige distinksjonen Figueiredo ikke ser: For ham er saken enten idealistisk autonomi eller modernistisk autonomi. Dette er ikke et uvanlig syn på saken, men det er ikke desto mindre sterkt forenklende.
Modernismen kom rykkevis og variert til Europa og etter hvert Norge. Den er full av ulike tendenser og av indre motsetninger – med et svært komplekst forhold til 1800-tallets romantikk og realisme. Følgelig var det også en rekke av fortidens forfattere som ble dyrket i modernismens tidsalder: Jane Austen, George Eliot og Charles Dickens er tre engelske romanforfattere som forble sentrale i kanon på tvers av alle ismer. Det samme kunne ha skjedd med Bjørnson, men i stedet gikk han langsomt av moten.
Én grunn til dette er en knippe estetiske forestillinger knyttet til den moderate venstrelinjen. En annen grunn er at den rene venstrelinjen er blitt for svakt forvaltet av norsk litteraturvitenskap etter 1960. En tredje grunn er at selv Bjørnsons fremste forsvarere etter hvert begynte å bli vant til at han kanskje ikke var så god. De kom i forsvarsposisjon, og så ikke lenger også hans litterære uforlignelighet.
Om Bjørnson fortsatt er blant Norges alle fremste forfattere vil den videre diskusjon og lesning forhåpentligvis vise. Svaret ligger uansett ikke i generelle og forenklede betraktninger omkring overgangen fra idealisme til modernisme.
Erik Bjerck Hagen
Professor i litteraturvitenskap,
Universitetet i Bergen