SITATPRAKSIS
Simen Sætre søker en avklaring på mitt syn på innvandring. Jeg gjentar at jeg ikke tror islam kan reformeres eller forenes med vestlig sivilisasjon. Det er ellers de som støtter en politikk som gradvis fratar den innfødte befolkningen på et helt kontinent, Europa, sine hjemland og sin kulturarv, som bør forklare seg, ikke kritikerne av dette farlige sosiale eksperimentet på en hel sivilisasjon.
Etter å ha lest hans Fjordman-biografi første gang syntes jeg den var ujevn. Andre gang var den dårlig. Det lille fernisset av objektivitet som var der ved første øyekast, er tynt og kan ikke dekke over et svakt innhold preget av klisjeer.
Intervjuet fra Stuttgart er ikke korrekt gjengitt, selv om tilfellet der Sætre spurte om ikke islamkritikere burde synes det var bra at Breivik «i det minste prøvde å gjøre noe» ved å skyte 15 år gamle jenter i hodet dessverre er det. Anmelder Hans Rustad mente at jeg burde ha gått i protest etter et så uhyrlig utsagn, og han har rett. Dette var kloakkjournalistikk.
Jeg burde kanskje ha gått allerede dagen før, da jeg begynte å ane uråd om hvor elendig research Sætre egentlig har gjort om mine skriverier. Jeg var for høflig. Mea culpa. Jeg gjentar heldigvis ikke denne feilen siden det kommer til å gå mange år før jeg overhodet vurderer å møte en norsk journalist igjen.
Ironisk nok er det de passasjene der Sætre beskriver sine egne ideer som er mest overbevisende. Han kan ikke beskrive mine ettersom han ikke har forstått noe som helst av mine tanker og ideer, og åpent sa dette. Han ender dermed opp med å beskrive et fantombilde av en oppdiktet person. Kan det tenkes at Simen Sætre måtte møte en ytre islamofob, meg, for å bekjempe en indre islamofob som han innrømmer er der hos ham selv?
Han krydrer dette med et par hundre siders innsiktsløs freudiansk nytale i et underholdende mislykket forsøk på å løse en «gåte» som ikke er det. Det er ikke en gåte andre steder enn i hodet til Sætre – og de som tenker som ham – at en person som har opplevd islamske selvmordsbombere på nært hold, har sett muslimske folkemasser applaudere terrorangrep og skrytt av at islamsk jihad skal erobre verden, noe de har solid dekning for i Koranen og islamske skrifter, blir skeptisk til å masseimportere denne kulturen til sitt eget land. Det er bare sunn fornuft.
Som en kilde til innsikt i mine tanker og ideer er Sætres biografi tilnærmet verdiløs. Jeg er gradvis kommet til konklusjonen at den egentlig er en skjult selvbiografi. Den sier nemlig mer om psykologien til Sætre og den multikulturelle klassen han representerer. enn om antiislamister.
Fjordman – Portrett av en antiislamist er derfor villedende markedsføring. En sannere tittel kunne være Simen Sætre – En skribent søker å bearbeide sin indre islamofob. Dersom du ønsker å bruke penger på å lese om en Morgenbladet-journalists angst ved å føle på sine indre, islamofobiske demoner mens han luter rundt i gangene til en mindre norsk avis og venter på 40-årskrisen er dette boken for deg. Andre er bedre tjent med å lese den nyeste Pondus-boken.
Peder Jensen
alias Fjordman