«Det som skjer i hjernen er ikke den mest relevante «effekten» av mindfulness, men våre handlinger i verden og det vi bidrar med overfor andre.»
---
---
MINDFULNESS
Under overskriften «En kur for alt» har Morgenbladet 24. mai et oppslag om Mindfulness. Min hensikt er ikke å avfeie ideen, selv om den i oppslaget fremstilles som løsningen på alle problemer. Mindfulness kan det oppleves på svært forskjellig måter av ulike mennesker avhengig av deres utgangspunkt og liv. Her vil jeg imidlertid stille noen spørsmål til oppslaget.
Et gjennomgående trekk ved oppslaget er at det er ensidig, i den forstand at mindfulness presenteres som en metode, som igjen skal gi effekter, i form av endringer i hjernen, bedre selvaksept og så videre. Både de som har til hensikt å «bevise» metodens effekt og de som er skeptiske, virker å inneha den samme forståelsen av at mindfulness som metode/variabel som skal «virke» reduserende på stress, selvregulering og angst, og resultere i mer «oppmerksom tilstedeværelse». Greit nok, bortsett fra at flere nærliggende motforestillinger ikke berøres i oppslaget; et problem er de instruktive og de instrumentelle (naturvitenskapelige) forklaringene.
Morgenbladet åpner oppslaget om mindfulness med et sitat fra en instruksjon; «Lukk øynene, bli bevisst din indre opplevelse. Åpne deg for dem og spør; hva opplever jeg akkurat nå? (…) Gå tett inn på følelsen av pusten i magen […] si gjerne til deg selv på et utpust; det er helt greit». Eksemplet er typisk for hvordan instruktører har lært metoder for å skape en forestillingsverden «inne» i personen, som skal «bli bevisst», godta følelser og så videre.
Slike instruksjoner representerer standardiseringer og forestillinger om den andre som en generalisert person. At folk er svært forskjellige, har et utgangspunkt og allerede i kontakt med det de trenger i livet sitt gis ikke plass: Gitt at det ikke er noe spesielt å få kontakt med; siden vi alle alltid er her og nå. Det finnes ikke noe vi kan bli disconnected fra eller være mer eller mindre oppmerksom på – det er noe vi alltid med nødvendighet er (om enn på ulike måter og overfor ulike objekter).
Spørsmålet på et grunnleggende plan blir: Hvem er det som blir seg «bevisst» sine egne tanker? Hvilke forestillinger om oss selv er bygget inn i det at vi skal oppnå noe? Bli mer av noe vi ikke allerede er? Hva er et «oppmerksomt nærvær» og for hvem? Hva skal vi bli «bevisst» på og hvorfor? Hvilke fenomener er det vi har å gjøre med? Er tanken her at det er en «intellektuell del» «av hjernen, en fornuft, en observatør, som «ser» tankene som skyer på himmelen, som smuldres opp i intet, slippes og befrir oss? Fra hva? Her kan det riktignok være en gevinst for mange å oppleve at tanker kan være på mange vis og det kan være fint å lære at tanker kommer og går uten at de må tas stilling til hele tiden. Mitt grunnleggende spørsmål til instruksjonsmåten en treffer i dette feltet er mangelen på gjennomsiktighet.
Litteraturen på feltet, Youtubek-lipp, kurs og seminarer vitner om at det å skape lengsel etter noe som «skal ha effekt på deg» er et lett omsettelig budskap – legg merke til språket. Oppslaget i Morgenbladet har et fullstendig fravær av erfaringsbaserte forståelser; av utøverens intensjon, situasjon og forståelse. Utøvere kan gjøre stikk motsatte erfaringer av effektene som her antas å være positive når det gjelder for eksempel stressreduksjon eller de negative effektene, som kritikere hevder, er mer selvopptatthet og egosentrisme.
Som et tillegg til den etablerte forskning på «effekter av mindfulness» trengs det undersøkelser med bruk av samfunnsvitenskapelige perspektiver, for eksempel diskursanalyser av instruksjonsmåter, språkbruk, praksiser og idégrunnlaget som utspilles, samt hvilke forestillinger om seg selv, andre og verden som produseres. Her trengs studier om hvordan kjønn, makt og mester-svenn tradisjoner skjer og blir gyldige. Chögyam Trungpas begrep «spirituell materialisme» er treffende for det å omgjøre bevegelige erfaringer til faste ting, mindfuldness er ingen ting og det klareste vi kan oppnå ved å se det som en «ingenting-praksis» er å oppleve hvordan vi meningsbelegger og skaper forestillinger om oss selv og andre – det kan være bra å merke seg sin meningsproduksjon, noe som for øvrig alltid er tilgengelig her og nå.
Det som skjer i hjernen er heller ikke den mest relevante «effekten» av mindfulness, men våre handlinger i verden og det vi bidrar med overfor andre. Pema Chödrön påminner oss om at mindfulness ikke handler om å endre noe eller tror at mindfulness er noe som hører med til «det gode». Hun skriver: «Tilstedeværelse finnes i vår glede og vår smerte, vår forvirring og vår visdom, tilgjengelig i hvert øyeblikk av våre rare, kompliserte, vanlige hverdagsliv.»
Gunn Engelsrud
Professor, Norges idrettshøyskole